Jeg husker det fremdeles godt, for jeg ble så paff. Jeg og Knut ble nesten fra oss. Er det virkelig sant? Har dette vært slik hele tiden?
Følelsen av å ha vært lurt -- lenge -- krøp innover klasserommet og fylte meg med en følelse av urett. Da Knut sa at dette burde noen gjøre noe med, opplyse de andre, dette er det ingen som vet, var jeg helt enig. Noen burde si i fra. En stund holdt jeg på å gjøre klar leserinnlegget i hodet. Jeg hadde en tittel klar:
ADVARSEL: Mediene skriver om sitatene. Voldsomt.
For vi hadde nettopp fått høre at det er ingen journalister som betrakter sitatstreken som noe annet enn en veiledning. Vi "hjelper henne å ordlegge seg", heter det. Setninger brytes opp, stokkes om, de-subjektivsjukifiseres, av-kansellistilifiseres, smøres inn med maskinolje og kommer ut i andre enden som noe helt annet.
Det var dette jeg ikke visste. Og selv om jeg nå har blitt helt vant til det, er det helt åpenbart at dette er ikke almen kunnskap.
Dette er et stort problem for journalistikken. Hva hjelper det egentlig å skrive objektivt og stadfestende, når verktøyene vi bruker er det bare vi selv som vet hvordan fungerer? Hvilket hus klarer vi å bygge når det journalisten ser på som en hammer, er en vinkelsliper for leserne?