I det siste har det dukket opp hvite tiggere og hjemløse i bydelen jeg bor i. De var ikke her da jeg først kom hit i fjor, for jeg hadde lagt merke til dem. Jeg husker at jeg møtte en del bomser da jeg først kom hit, noen av dem snakket jeg med, noen ville ha almisser, ingen av dem var hvite. Jeg hadde husket det om de var hvite. Det er i seg selv ganske forskrekkende, synes jeg, at jeg sier at jeg hadde husket dem om de var hvite. Hva sier det om ryggmargen min og dens reflekser?
I alle fall er det hvite bomser rundt om kring her nå, og de står i gatekryss med små skilt av papp og ser bedrøvet på bilistene som venter på grønt lys. "Unemployed widow - mother of two. Desperate". Hun hadde lyst hår og en grønn genser. Ansiktet var rynket som en rosin, og leppene forsvant inn i munnen, det var et vakuum i spiserøret. Eller kanskje hun hadde solgt gebisset, hva vet vel jeg? Hun ville ha jobb eller penger. Jeg gir aldri almisser, så hun fikk et smil og et nikk. Hun nikket tilbake, og jeg følte meg uvel og bedrøvet. På gresset ved siden av vegen satt ett av barna hennes og lekte.
Det er trasig å komme i kontakt med noen som ikke har noe, men det er direkte opprørende å møte de som har gitt opp. De som er desperate, som må tigge etter veldedighet gjennom bilruter, skraper en tilværelse ut i fra søpla mi, de som har skitne papplater som sin eneste kommunikasjonsform. De er samfunnets skitne speil. De er attesten på at samfunnet rommer ikke alle, at vårt fellesskap er fullt av sprekker i bunnen. Sprekker som er brede nok til at en enke med to barn fint kan falle gjennom.
Når jeg besøker min nye venn, som vasker i huset jeg bor i, føler jeg meg ... hvit. Rommet hans er et skur i hagen til morens mursteinshus. Han er stolt av rommet, for han har en stor dobbelseng med sengetøy med utslitte roser på, og en liten svart-hvitt tv som drives av et bilbatteri. I taket har han en stor lekkasje, et område på kanskje en meter rundt et hull det drypper gjennom når det regner. Papp- og blikk-platene gaper nedover som stalagmitter fordi de har vært fuktige så lenge.
Dette er hva man vil kalle et fint rom, vennen min er stolt av det. Han strålte da han viste meg det, da han viste kjæresten min det, og da foreldrene mine var der satte vi på den flotte senga sammen og lot oss ta bilder av. Han gliser bredt på de bildene. På søndager bruker han å ta med kjæresten dit, og de ligger på de falmede rosene og ser på tv og spiser kylling.
Jeg synes selvfølgelig rommet er forferdelig. Det er noe av det verste jeg har sett. Men hva skal man si? "For et jævlig rom du har"? Selvfølgelig sier man heller "åh, så flott", livredd for å vise kulturimperialistiske rykninger. For det er vanskelig å få til å være så overlegen på alle felt og samtidig ikke vise det. Det er umulig å si til ham at alle mennesker har like muligheter. Når jeg sier det til ham, ler han bare, slik jeg ler av kvinner som bruker penger på å redde løskatter. Det ville være løgn å påstå at jeg og han var like stilt. Fra fødselen av har vi to vært forskjellige, vi har hatt forskjellige kår og muligheter. Også nå.
Jeg var en av de troskyldige og patriotiske barna i den norske enhetsskolen, jeg sang om sommerfuggeler i vinterland og om at noen barn er gule og noen barn er blå, men inni er de like. Jeg lærte om at det ikke var noen forskjell på oss og dem, og senere at det ikke finnes noe som heter "oss og dem". Begrepet er et anakronistisk kolonisyn, for alle er vi like, og det eneste den Sorte Mann mangler er respekt og integritet og følelsen av at han betyr noe.
Nå vet jeg at det er ikke bare er Sorte Menn som behøver denne respekten. Det er også andre som har mistet den. Utenfor bilvinduet mitt står beviset på at hverdagen er like hard uansett om du er gul eller blå. Et samfunn hvor fattigdommen er fargeblind. En regnbuenasjon med skitne tær.
-- Håvard Dahle <havard@dahle.no> Port Elizabeth, South Africa