Så var vi atter tilbake i sivilisasjonen. Den trygge vugge. Det er deilig å være et sted hvor man kan dra penger ut av minibanken uten tre hjelpevillige gateslasker hengende over skuldra, hvor et lusent brød ikke koster 120 000 gærninger. Hvor bensinen flyter fritt og hvite mennesker føler at de har en framtid.
Dog. Dette landet er ikke laget av honning; vanstyre finner du hvorenn du ser, korrupsjon, fattigdom og undertrykkelse likeså. Likevel er Sør-Afrika kontinentets Maglite, dets Cambelback og dets Drytech - det er som en hellensk bystat på den rette siden av Styx. Eller er det mer riktig å si at dette landet på tuppen av bistandskontinentet er den godartede svulsten som legen likevel vil fjerne?
Når jeg er glad for å være tilbake er det fordi naboene i nord har satt en støkk i meg. For noen dager siden kom vi hjem etter over 7000 km i bil - ørken, søle, monsun og insekter til frokost. Det var en fin reise, en fin opplevelse, men som med en veteranbil er det oftest rust under panseret. Fin i lakken, men en eller annen jævel har skrudd ut motoren, nå bor det bare høner og skitne katter der.
La meg raskt gjenfortelle turen:
Den første dagen dro vi inn i den Namibiske ørkenen. I månelandskapet. Flatt, flatt, flatt og grått. Her og der en struts og en oase. Vi så noen fantastiske sanddyner.
Det var veldig ulikt hjemlandet. Vi bodde i telt og spiste grillmat i mange dager, og vi kjørte med firehjulstrekker i dyp sand. Deretter så vi oss lei på afrikanske dyr.
Vi dro til Botswana og så på hulemalerier laget av buskmenn. I Botswana dro vi også inn i Okavango-deltaet: et enormt elvedelta der elva Okavango sildrer inn i Kalahari-ørkenen og blir slurpet opp. Vi lot to menn stake oss inn i blant sivet, forbi flodhester, til en øy hvor vi sov. Mennene drakk kaffe med fire spiseskjeer sukker og vi ga dem Coca Cola. På veg nordover fra deltaet havnet vi i tidenes verste regnbøye, himmelen begynte å flyte og tok grusvegen med seg. Heldigvis har vi en veldig stilig firehjulstrekker som klarer alt.
Botswana er også stedet hvor jeg drepte min første høne, men det vet dere jo allerede.
Fra Okavango til Victoria Falls gikk turen inn i Zambia. Gjensynet med landet var unilateralt velkomment: det første som skjedde var at vi ble hussla på grensa og tvunget til å betale blod for å komme inn i landet. 25USD per pers, pluss flere hundre kroner for bilen (inkludert misungo-moms). Vi bodde i Livingstone (Zambia-delen av Victoria Falls) et par netter før sengelopper og generelt rævva stemning lurte oss over grensa til Zimzalabim.
Zimbabwe var høydepunktet og den mest depressive delen av reisa. Bortsett fra at det var eksotisk (hva betyr egentlig "eksotisk"?) å handle bensin på svartebørsen og å spise tusenbein, sitter jeg igjen med en følelse av svik. Svik fra sør, svik fra vest og svik fra folket. Sør-Afrika gir faen i hva som skjer med Zimbabwerne fordi de er gamle buddies med Mad Bob Mugabe, vesten gir faen fordi det er en svart mann og ikke en hvit mann som holder pisken, og zimbabwerne selv har lagt hodet på Guds blokk og venter på barmhjertighetshugget fra mannen med det lange, grå skjegget. Zimbabwe er en fisk som er skylt inn på stranden og ligger med åpent gap mens solen skinner i skjellene.
Problemet er at zimbabwerne er et utdannet og fredelig folk. Kanskje også litt feige, men de er feige på "riktig" vis: de skyr væpnet motstand. Det er nemlig ingen som vil utfordre regimet på annet vis enn gjennom valgseddel eller rettsal. Selv ikke når valgsedlene blir forfalsket eller rettssakene tilsidesatt våkner tigeren i folket. Jeg spurte guiden vår et av sted ene vi var hvorfor ikke zimbabwerne fulgte en Gandhisk vei: gå-sakte, streik, ikke-voldelig motstand, nå som det er åpenbart at den demokratiske alleen er en blindgate:
- You must never talk about strike in public! To talk of strike...
Øynene var store og våte, og han våget ikke fullføre setningen. Han så på meg med margfrykt. Han fortalte om folk som var blitt "forsvunnet" fordi de protesterte eller organiserte demonstrasjoner. Venner av ham. Så det eneste de kunne gjøre var å be til gud og vente på at ting skulle bli bedre.
Hva skal til før det atter blir lys i gatelyktene i Zimbabwe? Så lenge Mugabe er frisk og vel og uutfordret blir det ingen endringer. Så lenge politikerne i Sør-Afrika og den Afrikanske Unionen lukker øynene og skrur av hjernen til hva som skjer i landet, kommer det til å fortsette. EU og USA har ingen innflytelse, FN er korrupt og Kina ser ikke noe problem. Så lenge folket selv ikke mobiliserer, kommer det en gang så stolte folket til å fortsette å kutte i antallet måltider.
Mitt hjertes fyrbøter tror apatien skyldes at Mugabes heltestatus fra frigjøringskrigen for 26 år siden fortsatt henger igjen som gammel kaffe i koppen, og at straks han er ute av dansen vil folket kreve makten tilbake. Det kan godt være. Vi får bare håpe. Nå er det bare trist.
Ta meg ned. Jeg var der ikke. Redselen i barneblikket, morens gråt gikk meg forbi. Knus mitt kors som ikke kunne redde dem som gikk til grunne. Ta meg ned. Gjør verden fri.
Inger Hagerup, "Den korsfestede sier"
-- Håvard Dahle http://www.orakel.ntnu.no/~havardda/ havard@dahle.no