Om å svømme med negre

Tuesday, December 13th 2005

Da jeg var liten, sa pappaen min til meg en gang: "Bad aldri med en neger dersom du ikke vet hvordan det går"*. For de svartkledde er virkelig ingen stranddyr. Det er jo ikke så mange som kan svømme. Og de som kan svømme ser ut som de behøver hjelp til å ta ut strandkrabba noen har lagt i trusa. Og mange bader i vanlige truser, ikke i lange og sexy badeshortser som jo er moten.

Det er kanskje ikke så rart at våre svarte landsmenn er noen riktige landkrabber, de har jo ikke det samme behovet for å ligge å sole seg. Allerede der har vi hvitingene en fordel. Passende nok sørget apartheid-regjeringen for å holde alle de gode strendene for hvite. Fargede og svarte fikk lov til å baske seg på strendene med farlige understrømmer.

Likevel klarte jeg å invitere Pumlani, en xhosa jeg har blitt kjent med her (som passende nok vasker bygningen jeg bor i), med på strandtur i helgen som var. Vi tok med øl og dykkemaske og labbet avgårde. Han koste seg veldig og så tøff ut i tildugget maske og litt for store og våte truser. Siden han ikke kan svømme, hadde vi blitt enige om å la snorkelen ligge til neste leksjon. Han klarte seg fint og begynte bare å plaske vilt rundt seg én gang. Etterpå gikk vi og la oss i sanda og snakket om sex og aids og hvordan mange ikke skjønner tegninga.

....

Jeg og min hverdags fyrlykt har nettopp kommet hjem etter en tur som skulle ha vært til Mosambik - men fordi vi hadde rotet til bilpapirene prøvde vi oss ikke på å krysse grensen. I stedet fartet vi rundt i Zululand og Drakensberg/Lesotho. I Zululand kom vi over en by som hadde startet som norsk misjonsstasjon (det var hit de sendte drittsekkene) og ikke helt kommet seg etter det. Etterpå har jeg lært at den norske misjonssatsingen var ganske ambisiøs i KwaZulu-Natal-provinsen - der hvor zuluene hører hjemme. Denne byen var et eksempel på det, Bondevik og diverse katedralkor har vært der siden. Det var surrealt å finne et fort med et heist nårsk flagg, midt i ødemarka.

Senere dro vi til Drakensberg, fjellkjeden opp mot fjell-landet Lesotho. Norgesfølelsen satte inn for fullt, det var kaldt om nettene og friskt vann i bekkene. Vi ble kjørt inn i Lesotho over Sani Pass (som er 2873 moh!) og gikk på topp-tur der oppe. Helt crazy. Plutselig tordnet og lynte det ved siden av oss, og det begynte å hagle. Kortpustete og engstelige kjempet vi oss gjennom tynn luft og tykk tåke til toppen. Jeg ble høydesyk (som Børre!) og lovde å gi slipp på drømmen om topptur i Himalayalayas. Men i det minste fikk vi snø til jul...

Bilder: http://www.orakel.ntnu.no/~havardda/album?sjanger=rsa&album=drakensberg

...

Nå skal jeg prøve å forklare et veldig fremmed aspekt ved kulturen her nede. Fellesskapet står veldig sterkt i tradisjonell Xhosa og Zulu tankegang - og her snakker vi ikke om "fargerikt fellesskap" eller "borettslag" eller slikt. Det er et annet fellesskap. Det er nemlig helt vanlig og normalt å leve på andre - dersom du for tiden ikke har penger, kan du henvende deg til slekt eller venner, som er tradisjons-forpliktet til å hjelpe deg. Det kan være hva som helst - er du sulten på kjøtt en dag, eller har lyst til å gå ut på byen, er kompisen din sin pengebok åpen. De som faktisk har fått seg en jobb ender dermed opp med å brødfø en hel gjeng.

Er dette et ikke-kapitalistisk system, hvor penger har mistet den sentrale rollen - siden så lenge det er nok penger i samfunnet totalt sett, er det nok penger til alle? Vil fellesskapet vil stå for fordelingen? Det kan ved første øyekast virke slik. Samtidig er behovet for dyre klær, biler, mobiltelefoner og andre statussymboler helt overskyggende: kapitalismen har myke lepper her nede også. For eksempel er mange fornøyd med å bo i trekkfulle og utette hus, slik at de heller kan bruke pengene på den siste Nokia-telefonen. Videre er mange så tilfreds med rævva hus at når de får tilbud om et tørt, nytt, gratis hus fra staten, selger plassen i køen til høystbydende og fortsetter å bo i rønna i sumpen. For oss som kommer fra en del av verden hvor tette og varme hus er øverst på tilværelsens handleliste er det vanskelig å forstå slikt.

Nå ble dette veldig seriøst, og siden jeg med dette har brukt opp min faktiske kunnskap, skal jeg avslutte med en vits: far din heter Fritz.

  • Selvfølgelig sa han ikke det, men det hadde jo vært morsomt.

P.S. Flere bilder fra turen forrige uke:

Håvard Dahle http://www.orakel.ntnu.no/~havardda/ havard@dahle.no