Her er jeg igjen. I live, sparkende.
Siden sist korrespondanse har det skjedd mye bemerkelsesverdig. Først og fremst har hverdagen kommet til Afrika. Den kom i slutten av september med lange, slimete tentakler og har ikke sluppet taket siden. Helt konkret betyr det at jeg har begynt å rynke på nesen av ille-luktende tiggere med skjev nese og at alt ikke lenger er "oooh" "aaah" "interessant", men "kommer de til å be om penger nå igjen?"
Jeg er altså tilbake til den jeg bruker å være: skeptisk og selvisk. Deilig. Ingen almisser før du viser meg 20-års-planen din!
Heldigvis har jeg ikke tapt menneskesynet helt. Og alt handler ikke om å være streng mot de som fikk tildelt fra underst i kortstokken, heller. Men jeg har fått det helt opp til hit med å føle meg som en pengepung på to ben og rosa, smågriseaktig hud. Jeg krever å bli sett på som et menneske, en åpen og vennlig menneskeape med litt for mye kakemenn på sidene. I stedet er jeg et vandrende skilt som sier "soup kitchen and other free goodies here" eller "mug me", avhengig av hvor mørkt det er ute og hvilken del av byen jeg har forvillet meg inn i.
Ta for eksempel da jeg var i bydelen Vieplats - som i litteraturen kalles brakkeby, men som i virkeligheten er en jævlig stor ansamling med falleferdige skur og flere hundre tusen mennesker. Jeg var der med Pumlani, en 24 år gammel Xhosa som vasker i bygningen jeg bor i. Han inviterte meg hjem til ham, jeg ble tilbudt en kone (søstra hans), og vi tok en tur rundt i nabolaget. Han sa at hadde jeg gått rundt der uten ham ville folk sett på meg med mistenksomme øyne og forhastede slutninger - hva gjør vel en hvit mann i Vieplats? Åpenbart en polti eller spion for regjeringen eller noe enda verre.
Han sa det ikke, men det lå i kortene at det hadde vært dårlig nytt for
meg og kakemennene.
Det han i stedet sa, var: "Walking here with you will raise my value in my neighbourhood by 50 %". Jeg lo og tenkte at han hadde et herlig selvironisk syn på at han er svart og jeg hvit. Men han sa "No" da jeg spurte om han spøkte.
Bilder: http://www.orakel.ntnu.no/~havardda/bilde.php?id=1886 http://www.orakel.ntnu.no/~havardda/bilde.php?id=1876 http://www.orakel.ntnu.no/~havardda/bilde.php?id=1872 http://www.orakel.ntnu.no/~havardda/bilde.php?id=1880
Det har vært tropeaktige regnstormer her den siste uken. Det har regnet hardt og mye, og det har hatt enorme konsekvenser i brakkebyene, som ofte bokstavelig talt er laget av rekved, søppel og gamle plastposer. Husene er skylt bort, eiendeler drukner i gjørmebad. Det er nok en påminnelse om de enorme forskjellene her nede. Dette er det avisene (og de fleste andre) ville kalle "det virkelige Afrika", for her er folk sultne og går i skitne klær. Og de smiler mye.
Det er den andre lærdommen som tegner seg etter fire måneder i Afrika (i tillegg til dette med den slimete hverdagen, mener jeg). Ulikhetene innad i samfunnet er ufattelige. Jeg klarer ikke å få hjernen min til å forstå de dype skilnadene her nede, for det er helt ulikt alt jeg har vokst opp med.
Avis: http://www.orakel.ntnu.no/~havardda/bilde.php?id=1896
Nå er jeg inne i eksamensperioden her nede. Etter tre eksamener begynner reisesesongen: Swaziland og Mocambique før jul, og julefeiring i Cape Town sammen med familien er på menyen. Deretter the grand tour med den ultratøffe firehjulstrekkeren gjennom Namibia, Zambia, Zimbabwe (hvis det er noe bensin der), Botswana. Den 14. februar begynner skolen igjen. Dette er gøy.
Bilder: http://www.orakel.ntnu.no/~havardda/bilde.php?id=1894 http://www.orakel.ntnu.no/~havardda/bilde.php?id=1888
Pass på dåkker sjøl!
Flere bilder: http://www.orakel.ntnu.no/~havardda/album?album=pe2005&sjanger=tur
-- Håvard Dahle <havard@dahle.no> Port Elizabeth, South Africa SA: +27 73 83 56822 NOOORGE: +47 9971 0615