Mediafon

288 timer. 1800 kroner. Minus 500 kr til transport til jobb og hjem hver dag. Minus 800 kr til faste utgifter. Minus 200 kr til mamma. Det blir 300 kr til meg. I måneden. Etter å ha jobbet 12 timer hver dag, seks dager i uka. Sukk og stønn. Kveldsvakta i blokka jeg bor i jobber under umenneskelige forhold. Jeg har gitt ham en kopp kaffe med melk og tre toppede teskjeer sukker. Klokka er 23 og han har 7 timer igjen av skiftet. Han forteller med bløt stemme, nærmest hviskende. Om jobben. Søstra mi døde forrige uke. Jeg spurte boss om han kunne hjelpe meg med penger. For jeg er i en knipe, sa jeg. Han sa han skulle gi meg ekstra lønn neste måned. Begravelsen er til helga. Hva skal jeg med penger neste måned? På Ministry of Labour sa de at det ikke var lov til å la folk jobbe på dette viset. Men de ville ikke hjelpe meg. Jeg vil heller jobbe med å plukke søppel enn dette. Hver måned lover boss meg mer penger, lønnsforhøyelse. Men jeg får aldri noe. Nå skal jeg slutte her og begynne i et sikkerhetsselskap. Der er lønna bedre. Så får han et par epler. Og Gudrun sier at hun er stolt av meg. Og jeg lurer på om jeg burde gjort noe mer. Et samfunn hvor fattigdommen ligger strødd overalt og sover i buskaset utenfor kjøpesenteret. Med dårlige tenner og skitne ansikt. Han smiler men hva er det egentlig han vil? Jeg forteller at stormen var i USA og ikke her. Noen kan lese men skjønner ikke alt som står i avisa. Jeg forklarer. Dette er her i Cape Town. Dette er i USA. De skyter hverandre der. Jøss. Store øyne. Noe rart på halsen. Det ser ikke friskt ut. Og er dette også i USA? Nei det er her. Hmm. Har du noen vekslepenger? Sorry man. No. What were you thinking, moving to Port Elizabeth instead of here?!, sier han og tømmer glasset. Hånda strekker seg etter ølflaska, snart tom, mens han ser på meg. Igjen må jeg forsvare valget. Hvorfor jeg valgte bort fantastiske Cape Town. Foretrakk kjedelige, ensidige, uinspirerende P.E. Det er høy musikk og kanskje 50 mennesker på bursdagsfesten. Det er mandag og mandag er party day. Every day is a party day here. Verten rekker ut en åpen neve og sier takk for at du ville komme. Ja jøss. Jeg ble bare med jeg. Cape Town har et pulserende natteliv. Opera og lokale band med blinde keyboardister som også spiller trekkspill. Hun er ikke så flink, men hun er jo tross alt blind. Alle er tydelig nervøse. Det er første gang de opptrer her, sier de. De har nok ikke opptrådt så mange andre ganger heller. Vokalisten er nokså pen men veldig usikker. Hun titter rundt seg hele tiden, kan ikke feste blikket noesteds og armene henger slapt ned som punkterte gassballonger. Hun blir "varm i trøya" og synger høyt på afrikaaaaans. Det høres ut som hun synger baklengs, sier Dan, som sitter ved siden meg og nyter øl. Jeg ler. Kvelden før, mens jeg pulserte rundt på et utested hvor hvite dj-er spilte det tøffeste som finnes av afroamerikansk hiphop, ble jeg sjekket opp. Vi møttes i dokøa. Gikk sammen på do. Jeg ble spandert en øl på. Fortell om Norge. Hvorfor har du dette smykket på deg? Er det europeisk? Da jeg skulle gå sammen med Dan og de andre kjente jeg hånda stryke meg i nakken. Jeg har lyst til å se deg igjen her i morgen. Jeg lo og sa at det ikke ble noe av. Ute skjønte jeg hva han hadde ment. Noen dager senere møtte jeg mitt livs trikkekonduktør på flyplassen. Hun var kommet fra Norge og så veldig sprek ut. Vi sjekket inn på honeymoon-suiten og smilte til hverandre. Dagen etter gikk vi over Table Mountain. Vi tok nattbussen til ensidige P.E. Hun lo da hun så leiligheten og skravlet lenge da vi kom inn. Hun skravler fortsatt. Og jeg liker å høre på. -- Håvard Dahle http://www.orakel.ntnu.no/~havardda/ havard@dahle.no