Jeg så en hval heromdagen. Den svømte rundt og gjorde hval-ting et par hundre meter fra huset mitt, i dette tilfellet betød det å sprute masse vann ut fra nesen slik som hvaler ofte gjør. Nokså pussig opplegg egentlig, dette med nesen på toppen av hodet. Men jeg er sikker på at hvalen synes det er den mest naturlige ting i verden.
Det var vel sånn hun tenkte, hun også, da hun ristet på hodet og lo av mine teite spørsmål. "Why did you throw those bottles at the rocks?," hadde jeg spurt så uskyldig jeg kunne. "To make them break," selvfølgelig. Hun så på meg med forvirrete øyne. Å kaste flasker mot store steiner på stranda var vel den mest naturlige ting i verden?
Jeg stod i joggeklær og jeg var kanskje litt svett, det husker jeg ikke helt, til hennes forsvar tror jeg nok uansett at jeg kanskje virket litt opprørt, tungpustet som jeg var. Så jeg la til at jeg bare spurte fordi jeg var nysgjerrig. Og det var jo det som var tilfelle: Jeg hadde blitt fylt med en deilig sosialantropologisk undring da jeg på min semi-vanlige joggerute nedover stranden plutselig så en ferm jungelkatt plukke tomme glassflasker ut av en pose og resolutt dryle dem mot en stor stein. Så jeg la an min mest velmenende tone og forsøkte å forstå, aldri fordømme. Slik den norske enhetsskolen lærte meg.
Jungelkatten var nå i dagens største knipe. En hvit, bredskuldret og svett naturogungdommer stod her og krevde å vite hva hun drev med. Og han godtok ikke svarene hennes. Han var direkte nærgående. Hun var et tog mellom to stasjoner, hun visste ikke om hun skulle stå eller gå.
Hun valgte å gå. Jeg prøvde fortvilt å spørre henne igjen, men hun så på meg som om jeg kom fra andre siden av jorda. Når jeg etter, tror jeg at jeg bare gjentok "Why? Why?" til det kjedsommelige, og det er jo ikke den beste måten å lirke ut et svar på. Men der og da virket det veldig lærd. Uansett fikk jeg aldri noe fullgodt svar.
Dette har ligget i bakhodet som sand i maskineriet siden da. Ikke fordi jeg er en svett naturogungdommer, men rett og slett fordi det er så mange skikker her jeg ikke skjønner meg på. Som å knuse flaskene der hunder og småttiser leker og ikke i søppelbøtta ved siden av. (Akkurat som ultrakjipe niendeklassinger hjemme, faktisk.) Det er jo ikke sikkert at det finnes noen god forklaring, en gang. Dama kan jo være en av dem som får en deilig følelse i magen av å knuse saker og ting..
Den episoden på stranda er allerede noen uker gammel. Men da jeg var på stranda i dag skjedde det nok en ting som pirret mine antropologiske værhår. En tigger spilte gudskortet på meg. Han så på hudfargen min og antok at jeg var en av de konservative boerne som er mer kristen enn paven. Og dem er det en del av, for gjennom århundrene har boerne vært en menneskesky gruppe, de bodde gjerne flere kilometer fra nærmeste gård. Det eneste de hadde å kose seg med om kvelden når Idol var over, var gudeboken. Og slik ble bibelen både skole, oppdragelse og nyhetskanal. Når man kom på overnattingsbesøk fikk man et såpestykke og en bibel, de to mentale redningsvestene en boer hadde i livet.
Nei, det siste der var noe jeg fant på nå.
Uansett så trodde denne skjevnesete, skjevtannete (illeluktende) kirkerotta at det ville mykne min inntørkete medfølelse at han var Troende. Han hadde vel ikke regnet med å møte den mest desillusjonerte ateisten på denne siden av Mekka. Men det var det han gjorde. Så alt snakket om at han hadde bodd på gata i sju år og at han skulle spise rester fra søppelbøttene senere i dag (poenget understrektes med en subtil gest mot de nevnte søppelbøtter) falt på stengrunn da han trakk trumfen og la til "But God is Good". Her vendte de gulnede øyeballene seg mot himmelen og jeg fikk sjansen til å merke meg akkurat hvor skjev og full av arr nesa hans egentlig var. Jeg bestemte meg for at slikt spill for galleriet skulle ikke belønnes. Fra meg skulle han ikke få en krone.
Til slutt tok imidlertid den norske enhetsskolen knekken på meg. Da jeg løy og sa at jeg ikke hadde penger på meg, malte han meg inn i et hjørne og spurte om han kunne få en slurk vann i det minste. "Is that water there? Can I have some?" Og Gud eller ikke gud, man nekter jo ikke en bror i nøden. Ikke en dråpe vann, hvertfall. "Yea, take it", kapitulerte jeg og ga ham hele vannflaska mi.
Alt dette babbelet har, tro det eller ei, faktisk et poeng. Det er en grunn til at jeg var så lite villig til å hjelpe denne stakkaren. Et samfunn hvor hvite blir sett på som "de som alltid har med gaver", eller "de som kommer med gratis mat" er et samfunn som aldri kan fungere ordentlig. Her kommer et eksempel.
Jeg møtte to finske legestudenter da jeg var i Zambia i vår, de hadde jobbet på et sykehus uti buskaset i Kenya. De fortalte at fire belgiske legestudenter hadde vært der året før og skapt trøbbel for sykehuset. De hadde nemlig jobbet gratis - de hadde ikke tatt betalt for konsultasjoner og medisinering og alt det andre leger vanligvis tar betalt for. For belgierne trengte ikke pengene, og de ville hjelpe de utarmede kenyanerne der de kunne. Selvfølgelig flokket pasientene seg til gratis-legene fra Europa. De sluttet å gå til de kenyanske legene, og da samaritanerne dro tilbake til Belgia, sluttet pasientene å komme til sykehuset. Hvorfor? De ville heller vente til det kom nye hvite gratisleger.
Slik blir velment altruisme en forsterking av klasseskillet. Det river ned likhetstroen. Da går det samme veg som retthvalene - og bak Foyn-kanonen står hvite europeere med bløte hjerter og kulepenner til barna. Husk hvordan det gikk med retthvalen, nese på toppen av hodet eller ikke. Håvard