Om livets hvalsafari

Monday, August 29th 2005

Jeg så en hval heromdagen. Den svømte rundt og gjorde hval-ting et par hundre meter fra huset mitt, i dette tilfellet betød det å sprute masse vann ut fra nesen slik som hvaler ofte gjør. Nokså pussig opplegg egentlig, dette med nesen på toppen av hodet. Men jeg er sikker på at hvalen synes det er den mest naturlige ting i verden.

Det var vel sånn hun tenkte, hun også, da hun ristet på hodet og lo av mine teite spørsmål. "Why did you throw those bottles at the rocks?," hadde jeg spurt så uskyldig jeg kunne. "To make them break," selvfølgelig. Hun så på meg med forvirrete øyne. Å kaste flasker mot store steiner på stranda var vel den mest naturlige ting i verden?

Jeg stod i joggeklær og jeg var kanskje litt svett, det husker jeg ikke helt, til hennes forsvar tror jeg nok uansett at jeg kanskje virket litt opprørt, tungpustet som jeg var. Så jeg la til at jeg bare spurte fordi jeg var nysgjerrig. Og det var jo det som var tilfelle: Jeg hadde blitt fylt med en deilig sosialantropologisk undring da jeg på min semi-vanlige joggerute nedover stranden plutselig så en ferm jungelkatt plukke tomme glassflasker ut av en pose og resolutt dryle dem mot en stor stein. Så jeg la an min mest velmenende tone og forsøkte å forstå, aldri fordømme. Slik den norske enhetsskolen lærte meg.

Jungelkatten var nå i dagens største knipe. En hvit, bredskuldret og svett naturogungdommer stod her og krevde å vite hva hun drev med. Og han godtok ikke svarene hennes. Han var direkte nærgående. Hun var et tog mellom to stasjoner, hun visste ikke om hun skulle stå eller gå.

Hun valgte å gå. Jeg prøvde fortvilt å spørre henne igjen, men hun så på meg som om jeg kom fra andre siden av jorda. Når jeg etter, tror jeg at jeg bare gjentok "Why? Why?" til det kjedsommelige, og det er jo ikke den beste måten å lirke ut et svar på. Men der og da virket det veldig lærd. Uansett fikk jeg aldri noe fullgodt svar.

Dette har ligget i bakhodet som sand i maskineriet siden da. Ikke fordi jeg er en svett naturogungdommer, men rett og slett fordi det er så mange skikker her jeg ikke skjønner meg på. Som å knuse flaskene der hunder og småttiser leker og ikke i søppelbøtta ved siden av. (Akkurat som ultrakjipe niendeklassinger hjemme, faktisk.) Det er jo ikke sikkert at det finnes noen god forklaring, en gang. Dama kan jo være en av dem som får en deilig følelse i magen av å knuse saker og ting..

Den episoden på stranda er allerede noen uker gammel. Men da jeg var på stranda i dag skjedde det nok en ting som pirret mine antropologiske værhår. En tigger spilte gudskortet på meg. Han så på hudfargen min og antok at jeg var en av de konservative boerne som er mer kristen enn paven. Og dem er det en del av, for gjennom århundrene har boerne vært en menneskesky gruppe, de bodde gjerne flere kilometer fra nærmeste gård. Det eneste de hadde å kose seg med om kvelden når Idol var over, var gudeboken. Og slik ble bibelen både skole, oppdragelse og nyhetskanal. Når man kom på overnattingsbesøk fikk man et såpestykke og en bibel, de to mentale redningsvestene en boer hadde i livet.

Nei, det siste der var noe jeg fant på nå.

Uansett så trodde denne skjevnesete, skjevtannete (illeluktende) kirkerotta at det ville mykne min inntørkete medfølelse at han var Troende. Han hadde vel ikke regnet med å møte den mest desillusjonerte ateisten på denne siden av Mekka. Men det var det han gjorde. Så alt snakket om at han hadde bodd på gata i sju år og at han skulle spise rester fra søppelbøttene senere i dag (poenget understrektes med en subtil gest mot de nevnte søppelbøtter) falt på stengrunn da han trakk trumfen og la til "But God is Good". Her vendte de gulnede øyeballene seg mot himmelen og jeg fikk sjansen til å merke meg akkurat hvor skjev og full av arr nesa hans egentlig var. Jeg bestemte meg for at slikt spill for galleriet skulle ikke belønnes. Fra meg skulle han ikke få en krone.

Til slutt tok imidlertid den norske enhetsskolen knekken på meg. Da jeg løy og sa at jeg ikke hadde penger på meg, malte han meg inn i et hjørne og spurte om han kunne få en slurk vann i det minste. "Is that water there? Can I have some?" Og Gud eller ikke gud, man nekter jo ikke en bror i nøden. Ikke en dråpe vann, hvertfall. "Yea, take it", kapitulerte jeg og ga ham hele vannflaska mi.

Alt dette babbelet har, tro det eller ei, faktisk et poeng. Det er en grunn til at jeg var så lite villig til å hjelpe denne stakkaren. Et samfunn hvor hvite blir sett på som "de som alltid har med gaver", eller "de som kommer med gratis mat" er et samfunn som aldri kan fungere ordentlig. Her kommer et eksempel.

Jeg møtte to finske legestudenter da jeg var i Zambia i vår, de hadde jobbet på et sykehus uti buskaset i Kenya. De fortalte at fire belgiske legestudenter hadde vært der året før og skapt trøbbel for sykehuset. De hadde nemlig jobbet gratis - de hadde ikke tatt betalt for konsultasjoner og medisinering og alt det andre leger vanligvis tar betalt for. For belgierne trengte ikke pengene, og de ville hjelpe de utarmede kenyanerne der de kunne. Selvfølgelig flokket pasientene seg til gratis-legene fra Europa. De sluttet å gå til de kenyanske legene, og da samaritanerne dro tilbake til Belgia, sluttet pasientene å komme til sykehuset. Hvorfor? De ville heller vente til det kom nye hvite gratisleger.

Slik blir velment altruisme en forsterking av klasseskillet. Det river ned likhetstroen. Da går det samme veg som retthvalene - og bak Foyn-kanonen står hvite europeere med bløte hjerter og kulepenner til barna. Husk hvordan det gikk med retthvalen, nese på toppen av hodet eller ikke. Håvard

Surf's up, duude

Saturday, August 20th 2005

"First of all, sharks have an excellent sense of smell. They can follow a scent for many kilometers. And they're attracted to blood and urine. So don't pee in your wet suit."

Ordene om hvordan man skal unngå å havne i en hvithai ga gjenklang i hodet mitt. Jeg hadde lest dem på det kunnskapsrike internett før jeg dro fra Norge, og nå var de der igjen. Mens ordene spredte seg i hodet mitt, spredte en deilig, varm følelse seg i drakten min. Opphav: "et ubestemmelig sted rundt skrittet". Jeg hadde gjort det...

  • So, how's the shark business here in P.E.?, spør jeg surfelæreren med et nonchalant tonefall.

  • Shark business?

  • Yeah, I mean, have there been any incidents involving surfers? Jeg har blikket festet på et ubestemmelig sted utover mot bølgene og forsøker å se surfete ut.

  • No, not here. Over in [umulig å høre] Bay, there's been one or two, but not much.

Den neste bølgen er stor, og vasker oss opp og ned. Det tar noen sekunder før vi finner bunnen igjen og kan fortsette den givende samtalen.

  • Yeah, he had a great white, took a good chunk of his bum, fortsetter han, mens han ivrig peker på rompa og smiler. Det er ikke første gang han forteller om hai til nybegynnere. - But I would say that you stand a greater risk just by crossing the road here.... Ny bølge. - I guess you might call it fate.

Det var vel omtrent her jeg burde holdt kjeft. - So you're not taking any particular precautions? Like not peeing in your suit?

Han ser på meg.

Faen. Jeg er avslørt.

Så etter sigende er det farligere å krysse vegen her. Så passende, så makabert tilfredstillende da, at for bare to dager siden så jeg en mann ligge på gata fordi han var kjørt ned. Men jeg har fortsatt ikke sett noe om det i avisa, så jeg tror ikke han døde. Men det er en påminnelse om hvor koko trafikken her er. Kjøring uten førerkort er ganske vanlig, jeg har hørt folk herfra snakke om det som "øvelseskjøring". Og fyllekjøring er vel også det, antar jeg. Øvelseskjøring, altså. Plutselig var de der setebeltene ikke så ille likevel.

I det siste har jeg kastet meg over Sør-Afrikas Statistisk Sentral-Byrås produkter som en sulten ulv. Det er en fin måte å skjønne landet på, syns jeg. I hvert fall når det generelle utdanningsnivået er så lavt som det er, så hvis man spør for eksempel hva som er den mest folkerike grupperingen i Eastern Cape (som er provinsen Port Elizabeth er hovedstaden i), er det veldig få som kan svare. Og de som svarer tar ofte feil, viser det seg.

Norge er et rart land, viser det seg også. Ta for eksempel vår omgang med trøblete begreper. Ildtang! Det er vel ingen som vil bli tatt med buksa på knærne og munnen full av ord som "rase", "neger" og "svart"? For eksempel bruker jeg selv aldri "rase", men foretrekker "etnisk gruppe" eller "kulturell gruppe" og de pussige setningene som følger med slike uttrykk. Men hva er vitsen når det egentlig betyr "rase"? Her er omgangen med slike ord litt mer normalisert. Du kan bruke et slikt ord uten å bli anmeldt til/av SOS Rasisme.

Så til dagens favorittstatistikk. Siden det er et populært fag skal jeg bare presentere de saftige bitene. The juicy bits. 28 % av svarte damer over 20 år her i Eastern Cape har ingen utdannelse i det hele tatt. Landsgjennomsnittet i samme kategori er noe lavere, 24,8 %. Nå snakker vi maks førskole.

En annen spennende ting er hva man kan finne ut om de fargede (husk, det er fire folkegrupper: svarte, fargede (litt hvit og litt svart), indere (det som egentlig burde hett "asiater") og - ta-da! - hvite) ved å lese statistikk. De er utrolig vanskelig å skjønne seg på de fargede som gruppe. Dette er altså den kulturelle gruppen mennesker som er blandet drops, som har forfedre fra både foran og bak i bussen. De har samme alderspyramide som de svarte: en tredjedel av de fargede er under 14 år. Samtidig er førstespråket til 80 % av den totale fargede befolkningen afrikaaaaans, resten snakker engelsk - så hva slags mennesker er dette egentlig? De har fått utdanningen fra sin hvite mor, og sexlysten fra sin svarte far?

Nei, fysj, for en slem spøk! Nok statistikk for i dag!

Et kinesisk ordtak til slutt: Det er noe fortvilt deilig over å pisse i drakten. Det er som å løpe fritt i naturen, mens løver og nakne damer raser forbi. "Å pisse i buksa for å holde varmen" er et utydelig uttrykk her nede. For her er ingen minusgrader, og man kan nesten strekke det og si at det oppfordres til å pisse i drakta. Det er hvertfall det jeg minner meg selv på hver gang jeg klatrer inn i en lånt drakt. Tenk, jeg kom på akkurat nå at jeg en gang fant ut at jeg skulle se om det der "pisse i buksa"-aksiomet var verdt noe og lot alle gode intensjoner strømme fritt. Vi var på skitur og jeg var i et veldig nysgjerrig og pissetrengt hjørne. Så fikk jeg etablert to ting: det er noe fortvilt deilig over å pisse i buksa og jeg er for gammel til sånt. Det siste sa hvertfall min mor.

Men spøk og piss til side. Jeg har surfet i dag og det var veldig forfriskende.

Pass på dere selv, alle sammen, og husk å ikke stemme på gammelsmurfen Bondevik. (Men Karri Hagen har vel sørget for at det ikke er så aktuelt lenger, hvis man skal tro det man leser på internett?)

Håvard Hocksund

Where in the world is Børre Sandiego?

Saturday, August 13th 2005

Eller kanskje like interessant: Hvem i helvete er han?

Hvis vi kort legger til side introspektoskopfilosofiske sjelegranskende spørsmål, kan vi ta fatt på hvor først. Han (jeg) er i Port Elizabeth, Sør-Afrika. Det visste du kanskje allerede, men nå har vi det hvertfall på det rene - et slags felles utgangspunkt om du vil. Og hva gjør han (jeg) der? Studerer sørafrikansk historie og politikk, selvfølgelig. Og jeg (han) skal bli her enda et år, sammen med mitt livs aprikos, når hun kommer hit i september.

Nå kan vi ta fatt på denne Børre-duden. Hvem er han? Hvor kommer han fra? Er han løst modellert etter den norske idealborgeren: sunn, sterk og en jævel på algebra? Dessverre er han en oppdiktet person. Han begynte som en liten intern spøk, en referanse til et ungdomsprogram på NRK Petre fra den gang Petre var morsomt (eller var det jeg som var yngre?). Børre var en skarrende lofotværing som reiste rundt i verden og sendte reisebrev hjem. Han besøkte nær og fjern, og fikk sett mye av verden - bortsett fra at han aldri forlot NRKs lydarkiver. Det var nemlig der Børre og reisene hans ble til.

Jeg ville aldri brukt så mye tid på å fortelle om denne helten fra kvisetida om jeg ikke hadde bydd på en smakebit. Hvis du tar deg bryet med å sjekke ut klippet skjønner du hvorfor jeg synes Børre-karakteren fra radioprogrammet "Knut i Bygget" er rasende morsom (dette her er ikke helt lovlig, men jeg gjør det fordi det er for galt at ingen skal få høre "Knut i Bygget" mer):

http://www.orakel.ntnu.no/~havardda/afrika/argentina.mp3

Nå kan vi gå over til å snakke om meg. Jeg har blitt en kjedelig, singel blindernstudent. Hele frossenpizza-pakka inkludert. Man skulle tro at Afrika ville by på mange sjanser til å løpe blant løvene og sloss med krokodiller og sånne ting, men det pussige er at hverdagen kliper seg fast farlig fort. Det er åpenbart at jeg bare går rundt og venter på denne aprikosen jeg snakker om og at tja. Det er rart at to måneder borte fra henne skal være så fælt, når vi være sammen resten av livet. Men men. Slik er det vel med aprikoser og denslags søte frukter. Send over kremfløten!

Forøvrig er det to ting jeg vil trekke fram: o Hvis jeg ikke blir kjent med noen svarte snart, blir jeg rasist i løpet av de neste par ukene. o Det er ikke så mange som vet så mye om Norge. Det er vel som Narnia.

Rasistspørsmålet først: Hvorfor er de svarte jeg har snakket med, så dårlige til å bruke bilbelte når de kjører i fylla? Og hvorfor er det så mange i de svarte etniske gruppene som har aids? (6,5 millioner sørafrikanere har hiv/aids, flesteparten svarte, viste en ny rapport som kom ut for to uker siden fra Helseministeriet.) Og hvorfor voldtar de spedbarn i den tro at sex med en jomfru kurerer aids? (Det er minst ett tilfelle av slik voldtekt i uka i denne regionen, i følge avisa.) Og hvorfor kan vi ikke ha en objektiv og saklig diskusjon om slaveriet her - som endte for snart 200 år siden! - uten at mange blir helt på gråten? Og ikke la meg begynne på korrupsjon.

I en befolkning på 44,8 millioner, hvor 79% tilhører én av 9 svarte kulturer burde det være lett å bli kjent med noen. Det skal nok gå bra. Men blir man noensinne kvitt slike oppfatninger - fordommer - av en hel gruppe?

Re Narnia: - You're not here for your own benefit, sa historieprofessoren min til meg og en dansk jente etter timen. You're here to broaden their horizon, forklarte han og mente alle; svarte, hvite, indere (som alle asiater kalles) og fargede.

Tidligere samme dag hadde en jente fra engelsktimen kommet til meg og sagt 'Please tell me about your country', og da jeg fortalte om kronprinsen og brunosten og de 4,5 mill blonde, sterke og algebraløsende vikingene, satt hun bare og gapte. Hun ble veldig imponert over at vi hadde konge og dronning (og at vi ikke hadde president!!) og, da jeg tegnet europakartet, av at Norge lå ved havet og at Storbritannia er en øy.

Historieprofessoren foreslo at jeg kontaktet en barne- eller ungdomsskole i en av townshipene for å komme og snakke til dem om Norge. Og Europa. Og bilbelter. Det hørtes veldig spennende ut, så neste måned skal jeg dra ut på en skole i en township like ved her for å sjekke trykket. Det er ikke så viktig at de lærer så mye om Norge, hvis de husker at det finnes en verdensdel som heter "Europa" er jeg fornøyd.

Men så, som en premie til deg som har klart å lese hele vegen ned hit: BILDEGALLERI! Med min nye, el cheapo-bildetelefon har jeg hatt paparazzi galore. Check it!

Huset jeg bor i:
http://www.orakel.ntnu.no/~havardda/afrika/bliss/

For tiden er jeg opptatt med å kjøpe sovesofa, sånn at vi har et sted å gjøre av alle dere som har lovt å komme på besøk. Så nå har du ingen unnskyldninger!

Peace and love,

Børre og den fulle nordlendingen Håvard

PS. Hvis du har lyst til å slutte å motta disse navlebeskuende reisebrevene er det bare å sende et brev med 50 kr til: Børre Knudsen 209 Bliss Marine Drive 6001 Summerstrand Port Elizabeth South Africa