- I've killed more people than you have had birthdays, sier han og ser på meg, ansiktet er uttrykksløst. Jeg ser på ham, på munnvikene, for å se om de trekker oppover og han på en eller annen måte spøker, eller om han nyter det. Ingenting. Jeg vet at det han sier er sant. Denne mannen spøker ikke om sånt.
Han er en hvit bonde i Zimsalabimbabwe, i landet de helst ville kalt Rhodesia om de kunne, og i 14 år sloss han (krig!) for Rhodesias frihet. Krigen endte i hans disfavør, Rhodesia ble Zimbabwe, og motstandernes overhode Mugabe ble hans president. Hvis ikke det var nok til å forbitre ham, har Mugabe nå drept naboen hans, gården hans og fremtiden til landet hans.
Når han senere tar meg med ut for å vise meg gårder som er nedherjet, plyndret og brent sier han at han har en pistol med, og det får meg på vis til å føle meg trygg.. Jeg tror det er riktig mann til å beskytte meg dersom sjakalene som har tatt over gårdene plutselig skulle finne på noe fikst. Men det går bra, jeg tar bilder av ruinene av det som en gang var en låve mens han holder vakt.
Først solgte de alt inventaret. Så: taksteinene. Så gikk vinduene, vannrørene og panelet. Deretter har de revet ned dørkarmene og gått over på mursteinene, alt omsettes til likvid kapital. De som "overtar" etter de hvite bøndene er ikke ute etter å drive stedet, de skal presse ut alt de kan av verdier. Ofte setter de fyr på det som måtte være igjen. Ikke en gang piggtrådgjerdene blir stående når de drar: det er alltids noen som vil betale noen dollar for det.
Det er i sannhet ubegripelig. Urimelig. Urettferdig. Men det er virkeligheten i Mugabes Zimbabwe, og slik har det vært siden han innså at han hadde mistet folkets støtte i 2000 og spilte det siste og ultimate ess: anti-imperialisten Mugabe. De enorme forskjellene mellom (i all hovedsak hvite) kommersielle bøndene og småbøndene gav gjenklang dypt nede i folkesjela, og har gitt Bob den støtten han trengte. Over sørlige Afrika er det flere som støtter retorikken, men som ikke støtter Bobs anti-imperialistiske handlinger.
Men dette kortet er Bobs siste - og det har skakkjørt landet fullstendig. Det er tomt for maismel, sukker, melk og matolje. Bensinkøene kan strekke over 13 timer og flerfoldige kilometer. Siden det har vært relativt lite regn i år er avlingen tilsvarende utilstrekkelig. Og de som sørget for at landet ble kalt "The breadbasket of the region" - de som kunne ha bragt inn utenlands valuta for å kunne handle med andre land, de kommersielle bøndene - er jaget ut av landet eller ut av jordbruk.
Landet er i en knipe, og det er lite hjelp å få fra Amerika, GB eller Sør-Afrika. Etter USAs erfaringer med Irak burde ikke dette være veldig overraskende. Nei, Zimbabwerne må hjelpe seg selv. De må trosse trusler om fengsel og andre reprisalier for møtevirksomhet og politikk. De må gi de undertrykte en stemme som kan bli hørt.
Når jeg skriver dette er jeg tilbake i Norge, tilbake i Penthouset i Konows gate. Det er deilig å være tilbake i et samfunn hvor folk kan si hva de mener og bussene faktisk går i følge en timeplan. Jeg har vært i middag hos familien til Gudrun - norsk laks og hasselbakte poteter med hvitløk! Nam, nam, luksus.
God og mett skal jeg gå og legge meg. Stuptrøtt etter et par dager på reisefot og utålmodig til torsdag - da kommer Gudrun hit - jeg ser fram til å holde rundt henne og kjenne at vi er sammen i samme verdensdel.
Dette er kanskje siste reisebrev - jeg har jo kommet tilbake, men jeg har ikke skrevet eller levert oppgaven hele turen til Zim handler om. Kanskje jeg skriver et reisebrev til når oppgaven er ferdig. Takk for at du har fulgt med så langt.
Åkej, dåkker høre fra mæ en eller anna gang
Vennlig hlisen en utslitt Børre.
-- Håvard Dahle http://www.orakel.ntnu.no/~havardda/ havard@dahle.no