Temperaturen har merkbart falt i det siste, sier jeg. - Yeah. Winter's here, sier Nigel. Så sier han ikke mer, for han er dypt inne i en gammel, gulnet bok. Den femte siden jeg kom hit, eller er det fortsatt den samme boka?
Nigel har bodd på Backpackerstedet Cha Cha Cha siden februar, i søken etter en jobb. Han er misungo, som meg, men han er så brun på overkroppen, og har gått barbeint så lenge at jeg lurer på hva han selv ville sagt han er: misungo eller munto. Han har skjegg, mye skjegg, og har ikke klippet håret (eller vasket det!) på lenge. Han ser ut som en q-tip som har ligget i sølevann en stund.
- Yeah. The winds are really typical for the winter here, sier han uten å se opp fra boka.
Jeg spiser raskt opp frokosten. Bacon og egg og toast, som vanlig stekt og dyppet i en liter margarin, slik engelskmenn vil ha det. Jeg slenger på meg ryggsekken og vandrer nedover Bwinjimfumo road for å hoppe på bussen.
På veg til bussen møter jeg bare muntoer. Noen smiler og hilser hyggelig, de fleste kaster et nysgjerrig blikk på ryggsekken min (som jeg har lånt av min øyesten som for tiden er i Hanoi). Mange har spurt med et smil om jeg alltid går med ryggsekk. Da svarer jeg alltid at jeg er norsk, og forventer at det er forklaring nok. Det er jo ikke så langt unna sannheten :)
Bussen, en gammel og sliten Toyota minibuss, er overfylt som vanlig. Hvem som helst her kan starte buss, det er bare å finne en gammel minibuss og rive ut setene og sette inn nye, smale og trange seter. Slik kan hver buss kjøre opptil 16 passasjerer - det er trangt, klamt og billig. Hvis man skal litt langt (som jeg skal), koster det 1000 kwacha. Det tilsvarer 1 krone og 30 øre. Siden bussene ikke følger noen bestemt tidtabell (bare fast vegrute), venter de som regel ved holdeplassen til de er fylt opp. Så sitter man der, tett i tett, og føler på kroppsvarmen og lukten til de ved siden av. Smil utveksles, men de synes det er rart å ha en misungo blant seg. Jeg lurer på om jeg lukter sur melk når jeg svetter?
Malariaen jeg så djervt profeterte for noen dager siden, har latt vente på seg. Det er likesågreit. Det eneste jeg lider av, er hjemlengsel. Jeg er lei av å hver dag snakke med nye folk, som kommer og blir én eller to netter (som oftest én, for det er ikke mye å se i Lusaka), og så drar videre. Det er som å bo på en busstasjon: alltid nye mennesker, og alltid de samme spørsmålene. Hvem er du, hvor skal du, hva gjør du i Lusaka en måned! Da jeg tøffet meg og svarte "nei, det skal nok gå greit å reise alene" før jeg dro, tok jeg skammelig feil. Jeg føler at jeg henger innestivnet i et enormt kar med bringebærgelé. Å som jeg savner mitt livs vaniljesaus!
Jeg har funnet en Hamsun-bok, som jeg har fordypet meg i. Derfor snakker jeg kanskje litt rart. Inni boken - som noen hadde glemt igjen - lå det også et brev, eller en del av en dagbok; jeg er ikke helt sikker. Jeg har ikke lest det, bare lagt det til side. Men jeg vet med meg selv at en dag (snart!) kommer jeg ikke til å kunne bekjempe nysgjerrigheten lenger. Jeg fryder meg over sjansen til å kunne bryte meg inn i noens privatliv, uten å bli tatt. (PS. Gudrun! Jeg ville aldri lest din dagbok! Helt sant!)
Nok om det. I morgen skal jeg friste lykka. Da setter jeg meg med en død skjære og et skålbrott i en leid bil og kjører til Mkushi, to-tre timer nord for Lusaka (jeg regner med å bruke 4. Trafikken er jo speilvendt her for faen. Slik engelskmenn ville ha det.)
Der oppe sitter en gjeng med hvite eks-Zimbabwe-bønder og drikker schnaps og spiller golf (gaalf!) og holder liv i et samfunn som for fem år siden var på veg til å bli lagt ned. Men så klikket det for Bob (Mugabe) i Zimbabwe, misungoene måtte vekk, og da dro ganske mange av dem til Mkushi. Det reddet Country Club-en og nå har de bygget et par nye gaalf-baner der. Jeg skal opp og trene opp drive-n min. Gaalf!
Dersom dette går i boks, reiser jeg til Zim neste uke. Det blir bare et par dager, ned til Harare og opp igjen. Det er ganske trasige forhold der nede, med en inflasjon på mellom 300% og 600%, avhengig av hvem du spør. Når folk heller vil bli betalt i t-skjorter, gamle sko og alt annet enn penger, får man følelsen av hva det betyr at pengene er verdiløse. Det tar knekken på økonomien.
Forøvrig har vinteren bragt med seg et håp om faktisk å kunne bruke ullundertøyet som jeg hittil har forbannet meg selv for at jeg tok med. Da jeg lå og svettet som verst virket det ganske teit å ta med dobbelt sett med ullbekledning. Men hva skal man si? Jeg er norsk, og Ulvang og hans sauer er med meg overalt! Takk, Vegard.
Til sist, til alle dere som har skrevet og bedt på deres knær om flere Harveytile-sitater, her kommer de (som en totempæl over min dårlige humor):
Først, min favoritt: "A roof without HARVEYTILE is like being BURNT IN HELL without a SAVIOUR. Remark: Only HEAVEN is covered in HARVEYTILE"
"The only thing between You and God ... should be a HARVEYTILE roof"
Okej, dåkker høre fra mæ snart!
Vennlig hilsen en geléaktig Børre
-- Håvard Dahle http://www.orakel.ntnu.no/~havardda/ havard@dahle.no