Mediafon

Temperaturen har merkbart falt i det siste, sier jeg. - Yeah. Winter's here, sier Nigel. Så sier han ikke mer, for han er dypt inne i en gammel, gulnet bok. Den femte siden jeg kom hit, eller er det fortsatt den samme boka?

Nigel har bodd på Backpackerstedet Cha Cha Cha siden februar, i søken etter en jobb. Han er misungo, som meg, men han er så brun på overkroppen, og har gått barbeint så lenge at jeg lurer på hva han selv ville sagt han er: misungo eller munto. Han har skjegg, mye skjegg, og har ikke klippet håret (eller vasket det!) på lenge. Han ser ut som en q-tip som har ligget i sølevann en stund.

• Yeah. The winds are really typical for the winter here, sier han uten å se opp fra boka.

Jeg spiser raskt opp frokosten. Bacon og egg og toast, som vanlig stekt og dyppet i en liter margarin, slik engelskmenn vil ha det. Jeg slenger på meg ryggsekken og vandrer nedover Bwinjimfumo road for å hoppe på bussen.

På veg til bussen møter jeg bare muntoer. Noen smiler og hilser hyggelig, de fleste kaster et nysgjerrig blikk på ryggsekken min (som jeg har lånt av min øyesten som for tiden er i Hanoi). Mange har spurt med et smil om jeg alltid går med ryggsekk. Da svarer jeg alltid at jeg er norsk, og forventer at det er forklaring nok. Det er jo ikke så langt unna sannheten :)

Bussen, en gammel og sliten Toyota minibuss, er overfylt som vanlig. Hvem som helst her kan starte buss, det er bare å finne en gammel minibuss og rive ut setene og sette inn nye, smale og trange seter. Slik kan hver buss kjøre opptil 16 passasjerer - det er trangt, klamt og billig. Hvis man skal litt langt (som jeg skal), koster det 1000 kwacha. Det tilsvarer 1 krone og 30 øre. Siden bussene ikke følger noen bestemt tidtabell (bare fast vegrute), venter de som regel ved holdeplassen til de er fylt opp. Så sitter man der, tett i tett, og føler på kroppsvarmen og lukten til de ved siden av. Smil utveksles, men de synes det er rart å ha en misungo blant seg. Jeg lurer på om jeg lukter sur melk når jeg svetter?

Malariaen jeg så djervt profeterte for noen dager siden, har latt vente på seg. Det er likesågreit. Det eneste jeg lider av, er hjemlengsel. Jeg er lei av å hver dag snakke med nye folk, som kommer og blir én eller to netter (som oftest én, for det er ikke mye å se i Lusaka), og så drar videre. Det er som å bo på en busstasjon: alltid nye mennesker, og alltid de samme spørsmålene. Hvem er du, hvor skal du, hva gjør du i Lusaka en måned! Da jeg tøffet meg og svarte "nei, det skal nok gå greit å reise alene" før jeg dro, tok jeg skammelig feil. Jeg føler at jeg henger innestivnet i et enormt kar med bringebærgelé. Å som jeg savner mitt livs vaniljesaus!

Jeg har funnet en Hamsun-bok, som jeg har fordypet meg i. Derfor snakker jeg kanskje litt rart. Inni boken - som noen hadde glemt igjen - lå det også et brev, eller en del av en dagbok; jeg er ikke helt sikker. Jeg har ikke lest det, bare lagt det til side. Men jeg vet med meg selv at en dag (snart!) kommer jeg ikke til å kunne bekjempe nysgjerrigheten lenger. Jeg fryder meg over sjansen til å kunne bryte meg inn i noens privatliv, uten å bli tatt. (PS. Gudrun! Jeg ville aldri lest din dagbok! Helt sant!)

Nok om det. I morgen skal jeg friste lykka. Da setter jeg meg med en død skjære og et skålbrott i en leid bil og kjører til Mkushi, to-tre timer nord for Lusaka (jeg regner med å bruke 4. Trafikken er jo speilvendt her for faen. Slik engelskmenn ville ha det.)

Der oppe sitter en gjeng med hvite eks-Zimbabwe-bønder og drikker schnaps og spiller golf (gaalf!) og holder liv i et samfunn som for fem år siden var på veg til å bli lagt ned. Men så klikket det for Bob (Mugabe) i Zimbabwe, misungoene måtte vekk, og da dro ganske mange av dem til Mkushi. Det reddet Country Club-en og nå har de bygget et par nye gaalf-baner der. Jeg skal opp og trene opp drive-n min. Gaalf!

Dersom dette går i boks, reiser jeg til Zim neste uke. Det blir bare et par dager, ned til Harare og opp igjen. Det er ganske trasige forhold der nede, med en inflasjon på mellom 300% og 600%, avhengig av hvem du spør. Når folk heller vil bli betalt i t-skjorter, gamle sko og alt annet enn penger, får man følelsen av hva det betyr at pengene er verdiløse. Det tar knekken på økonomien.

Forøvrig har vinteren bragt med seg et håp om faktisk å kunne bruke ullundertøyet som jeg hittil har forbannet meg selv for at jeg tok med. Da jeg lå og svettet som verst virket det ganske teit å ta med dobbelt sett med ullbekledning. Men hva skal man si? Jeg er norsk, og Ulvang og hans sauer er med meg overalt! Takk, Vegard.

Til sist, til alle dere som har skrevet og bedt på deres knær om flere Harveytile-sitater, her kommer de (som en totempæl over min dårlige humor):

Først, min favoritt: "A roof without HARVEYTILE is like being BURNT IN HELL without a SAVIOUR. Remark: Only HEAVEN is covered in HARVEYTILE"

"The only thing between You and God ... should be a HARVEYTILE roof"

Okej, dåkker høre fra mæ snart!

Vennlig hilsen en geléaktig Børre

-- Håvard Dahle http://www.orakel.ntnu.no/~havardda/ havard@dahle.no

"Reason: even HELL is covered with Harveytile tiles"

... står det på store plakata rundt om i byen. En eller anna skiltmaler har tydeligvis overskredet sitt mandat og kommet opp med et par gullkorn på egen hånd for a special price. Saklig.

Og bakpå alle dem over-over-overfylte minibussan står det gjerne "put your faith in god", "guided by god", og "no surrender, no retreat" (ikkje akkurat betrygganes når man tenke på kordan dem kjøre her).

æ begynne å bli akklimatisert og vant til livet i Lusaka. æ har tilogmed blidd tilbydd en jobb i Zambias eneste uavhengige avis, "The Post". æ skal på besøk dit i morra, men ikkje for å begynne å jobbe, bare for å se på kordan det ser ut der. Det e ganske spennanes med ei avis som utfordre og kritisere regjeringa hver dag, når tilsvaranes utfall 20 mil sør (i Zimbabwe) ville blidd prompte belønna med fengsel.

Til helga e æ invitert i en bursdag i en familie æ har blidd kjent med her. Vi skal reise en hel flokk med folk, det virke ikkje som noen vet kor stor familien e (hver gang æ spør får æ et nytt svar) og bo i telt og synge og danse og bade og holde hender og alt dem gjør her nede. Vi skal til Lake Kariba, som e en enorm menneskeskapt innsjø, kor en dal har blidd demma opp og 28 mil av elva Zambezi har blidd til Afrikas nest største demning. Vi drar fredag og kommer tilbake søndag. Det kommer til å bli veldig afrikansk.

Til gjengjeld skal æ lage norsk mat til dem - kjøttkake i brun saus med poteta, og siden æ aldri har laga brun saus fra bunnen av kommer det til å bli spennanes å se ka som skjer. æ har spurt fire forskjellige av dåkker der hjemme kordan man gjør det, og fådd fire forskjellige svar. Så vi får se ka det blir til!

Når det gjeld skoleopplegget mitt, har æ endelig fådd satt opp et intervju! I morra skal æ snakke med en dude som sammen med broren va verdens største tobakksprodusent da dem va i Zimbabwe, men som har blidd kasta ut og etterhvert satt opp butikk her. æ e veldig usikker på kordan det kommer til å gå.

Forøvrig har æ regna ut at _neste torsdag kommer æ til å få malaria_: inkubasjonstida e 10 daga, Lariam funke ikkje på dem rundt mæ, og forleden dag blei æ perforert av mygg. æ ser ut som ei halvkokt ræke! Så no går æ bare å telle ned...

Åkej, dåkker høre fra mæ snart! Vennlig hilsen en rækesmørbrødaktig Børre

-- Håvard Dahle http://www.orakel.ntnu.no/~havardda/ havard@dahle.no

Æ føle mæ som en tomat. En velstekt tomat. Og det e rart, fordi æ ser fortsatt ut som en klatt med piska krem. (æ har ikkje blidd nokka brun/rød/brent). Veldig, veldig varm krem e kanskje det beste bildet.

Uansett. SAFARI betyr "en reise" eller "det å være på reisefot" på swahili. Og sjøl om æ ikkje har reist så masse i Zambia (enno), kan man si at den mentale reisa har vært desto lengre.

æ bor i et telt på et backpackersted til 4$ natta. Det e hardt underlag og en enda hardere stein akkurat under høyre knebøyemuskel (eller venstre knestrekker dersom æ ligg på magen), men fosterstilling gjør susen. Inni teltet ser det ut som et hvert sted kor æ har vært mer enn et par tima. Det ligg klær overalt. Ingen kjæreste til å rydde etter mæ... Gudrun, æ savne dæ! (Men æ bruke å se på bilde av ho før æ sovne, og da føles det litt bedre. Forresten, trur dåkker det har klikka for mæ hvis æ sir at æ bruke å snakke til bildet om kvelden?)

Så. Mange har uttrykt bekymring for at æ skulle ned hit aleina - æ hadde også et par bange anelsa. Vel, Zambia e vel så trygt som man kan få det. Og folkan e kul. No har æ ikkje vært i Zimbabwe enno, og det va vel kanskje framfor alt det dåkker va usikker på, og siden vi no e inne på temaet kan æ meddele at æ har tenkt å dra inn dit, etter at æ har møtt mange som har vært der. I første omgang skal æ bare ta det rolig og kjøpe is og snakke om været, det e fortsatt usikkert på om æ kommer til å møte noen som æ stole på kan ta mæ til en forlatt storgård og ikkje til ei overfylt fengselcelle.

Ka har æ så bedrevet tida med? Jo, i dag har æ snakka med en dude som jobbe med småbønder - dem aller fleste etniske zambiera (mao svarte) i det her landet driv jordbruk bare til sæ sjøl og ikkje til salg. Han fortalte mæ om kor vanskelig det e, og særlig interessant synes æ det va å høre at han ville avskaffe mathjelp - siden det undergrave det lokale markedet (kem kan konkurrere med gratis mat?), og det undergrave arbeidsviljen (kem treng å jobbe når man får gratis mat hvis man ikkje jobbe?).

Forøvrig har æ fådd en mann som hete Benson til å hjelpe mæ å lage avtala og treffe folk. Han har hjulpe mange andre hvite naive menneska som mæ, så han e vant med både å finne riktige menneska, og å ta godt betalt. Han lure mæ sikkert. I går ville han ha 50 000 gærninga for å ta kopia av et brev.

æ skulle ønske æ hadde en sånn sekretær hjemme også! Han har fiksa mæ mange avtala og ting ser ut til å ordne sæ! Mandag drar æ ut på en plantasje.

I kveld skal æ ut på ei lokal kneipe sammen med noen lokale folk (svarte). Det blir nok gøy!

Okej, dåkker høre fra mæ snart!

Vennlig hilsen en sosialantropologisk Børre

Ps. Husk å sende epost til havard@dahle.no, og ingen andre adressa -

da går nemlig svaret ditt ut til alle andre på lista...

Håvard Dahle http://www.orakel.ntnu.no/~havardda/ havard@dahle.no

Det f0rste ae gjorde da ae kom til Zambia, va aa ta ut 1 million gaerninga - eller kwacha, som daem kalle pengan sine. Det va selvf0lgelig ikkje smart. Men ae va i det minste millionaer for en dag ... Foroevrig e kostnadsnivaaet rimelig lavt her, men siden det e forholdsvis mange flere bistandsarbeidera enn backpackera her, e prisnivaaet for dem som e rosa i huden (kunstig) stivt.

Det e varmt og svetten renn nedover i 0yan mine. Det gj0r det litt kjedelig aa skrive epost, saa ae skal vaere krigskorrespondentaktig. Kanskje det e like greit, for da skriv ae ikkje saa mye tull som ae vanligvis gj0r:

• Det e mange negra her. Veldig mange.
• Ae skal bo i telt i bushen fordi det e knallbillig og spennanes.
• Ae har sedd elefant (vi kj0rte baat bort til dem da dem bada) , og det va flodhest i hagen vaares om natta.
• Ae har ikkje snakka med noen b0nder enno, men har begynt aa spore opp.
• Ae lure paa om bivirkningen fra Lariam-en (malariamedisinen) min, har begynt aa kicke inn. Ae dr0mme nokka helt sinnsykt, saerlig om slanga... Andre vanlige bivirkninge: depresjon, angst og suicidale tendensa. Kanskje ikkje det beste aa ha naar man ligg aleina i telt midt i buskaset. Men det har ikkje kommet saa langt enno.

Ellers: ae har skaffa mae Zambisk telefon, saa om noen har lyst til aa sende mae smaa, herlige tekstmeldinge som motvekt mot Lariamen, e nummere: +26 097 560 491. Det norske nummere funke ikkje, for ae har et el cheapo-abonnement hjemme.

Okej - daakker h0re fra mae snart!

Vennlig hilsen en svett og suicidal B0rre!

-- Håvard Dahle http://www.orakel.ntnu.no/~havardda/ havard@dahle.no

Velkommen.

Velkommen til Håvards reisebrev, det heter Safari og er et forsøk på å gjøre det morsomt å høre om min reportasjereise.

• Hvilken reportasjereise, sier du? Jo, du skjønner, som en del av andreåret her på journalisthøgskolen legges det opp til å reise til utlandet og lage en reportasje. Dersom man er borte i mer enn en måned, gir Statens lånekasse for gjeldsdanning 70% av billetten, så de fleste er borte i en måned eller mer. Det skal også jeg.

Jeg har fått Lånekassa til å sende meg til Afrika, nærmere bestemt Zambia. Der skal jeg besøke hvite bønder som har blitt kastet ut av Zimbabwe fordi presidenten Mugabe har bestemt at jorda skal refordeles fra hvite til svarte mennesker. Noen husker sikkert at da det skjedde i 2000, ble flere av bøndene drept i tumultene. I ettertid har det gått særdeles dårlig med Zimbabwes bønder - offisielt er det sviktende nedbør som har fått skylden, men det er ingen tvil om at Zimbabwes landbruk har blitt svært mye dårligere siden 2000. Dette skal jeg prøve å skrive om.

Jeg skal altså til Zambia, for å skrive om Zimbabwe. Skal jeg også inn i Zimbabwe? Her er det jeg har tenkt om den saken: bare dersom det er trygt. Jeg reiser alene, og selv om jeg er student og helt fersk bak ørene, må jeg være forberedt på å bli mottatt som enhver journalist. Jeg har derfor bestemt meg for å heller være trygg enn tøff. Det er ikke bare bare å være internasjonal journalist i Zimbabwe, så jeg skal trå forsiktig og se det an når jeg kommer ned.

Det er ikke bare mitt journalistiske kall som skal tekkes: jeg skal også gå på spasertur ("Walking safari") blant ville dyr dypt inne i jungelen og med væpnet guide. Jeg har lest meg opp på hvordan man oppfører seg dersom man møter aggressive dyr (man må aldri se en leopard rett i øynene), og hvordan man livnærer seg i bushen (frityrstekte termitter kan spises som peanøtter - mmmm). Det blir spennende og jeg er sikker på at turen vil gjøre underverker for min kulturelle dannelse.

Jeg skal prøve å sende flere eposter undervegs. Jeg skal prøve å fylle dem med mer konkrete hendelser og mindre babbel.

Håper alle har dere bra, så hører dere snart fra meg igjen!

Vennlig hilsen

Håvard Dahle http://www.orakel.ntnu.no/~havardda/ havard@dahle.no

I need a way to post messages to this blog by email. I am sure there are hundreds of variants of this script on the net already, but I [assembled my own](http://www.orakel.ntnu.no/~havardda/kode/?navn=email2wordpress.py) As usual, it is written in [python](http://python.org/). It expects email messages to show up on _standard input_, and will post them to the blog specified. (Of course, you don't have to use it in your _dot-qmail_ file, all it does is read _standard in_...) ### Installation For qmail, do this: 1. create a file called ~/.qmail-thesecretblogaddress, and put into it 2. `|/home/user/path/to/script [name of category]` Now all emails to _yourusername_-thesecretblogaddress@yourdomain.com end up on your blog under the given category :) Remember to *include the pipe*, and to *keep your blogpost address secret*!

Nå sparker vi snart igang, altså! -- Håvard Dahle orakel.ntnu.no/~havardda