Mediafon

Jeg ristet forsiktig på hodet og så på henne. Hun pustet tungt. Håret hennes på puta. Jeg hadde sparket av meg min del av dyna, det var varmt. Tørr i munnen. Jeg så på henne og på klokka. Nesten ti. Jeg tenkte tilbake på dagen før.

Jeg så på mannen som strevet med å åpne champagneflasken. Han hadde ikke gjort dette før, men hvor vanskelig er det egentlig? Den kom opp fort nok og nedi glasset mitt fort nok. Jeg tømte halve glasset i en slurk. Hun smilte og vi skålte. Det var den tredje flasken denne dagen. Vi skålte en gang til og tenkte på dagen før.

Jeg lå på madrassen i stuen og gliste. Alt var så vakkert. Jeg så ut på stranden, bølgene og båtene. De svarte arbeiderne som jobber på plenen. Jeg snuste inn den afrikanske kysten og funderte på at et år snart er forbi. Jeg så på kjæresten min som snakket om framtiden og jeg tenkte på dagen før.

Jeg satt på stenen og holdt rundt henne. Fjellskoene var skitne og lå på bunnen av sekken sammen med det velbrukte ulltøyet. Det er kaldt på fjellet, også i Afrika. Det var bare en busstur som gjensto, så var vi hjemme. Jeg tok et godt tak rundt henne og tenkte på hvor vi var dagen før.

Jeg tok bilder av henne der hun satt ved foten av fossen og drakk Rett i koppen. Hun smilte mot meg og sa at det var fantastisk. Vannet tumlet ut i lufta 30 meter over oss og ble til små, små dråper. Fossen heter Bridal Veil Falls. Jeg tenkte at det passet fint. Jeg gikk bort til det flyvende vannet og tok en stor slurk. Jeg ble veldig våt. Jeg smilte til henne og flørtet med minnet fra dagen før.

Vi gikk hånd i hånd bortover stien. Det var kaldt og flott og minnet om høsten hjemme. Jeg var sliten i kroppen etter fjellturen. Jeg kjente på den myke hånden hennes som var inni min. Den var varm. Mest av alt var jeg bare lykkelig. Hun kunne ikke stoppe å glise. Hun sa hun tenkte på det som hadde skjedd to timer før.

Jeg sto på kne i fjellsida. Kvistene stakk og det gjorde vondt i kneet mitt. Jeg så på henne og smilte. Hun tittet forbi meg og ut i dalen, på de grønne skogene og de snødekte fjellene i horisonten. Jeg kjente at det gurglet i hele kroppen. Nå visste hun ikke hva hun skulle si. Hun hadde svart, men nå var hun målløs. Fordi jeg hadde sagt det.

Jeg tenkte at jeg lurer på hvordan det kommer til å bli nå. Jeg smilte og kysset henne.

-- Håvard Dahle havard@dahle.no Snart eks-Port Elizabeth, South Africa

I det siste har det dukket opp hvite tiggere og hjemløse i bydelen jeg bor i. De var ikke her da jeg først kom hit i fjor, for jeg hadde lagt merke til dem. Jeg husker at jeg møtte en del bomser da jeg først kom hit, noen av dem snakket jeg med, noen ville ha almisser, ingen av dem var hvite. Jeg hadde husket det om de var hvite. Det er i seg selv ganske forskrekkende, synes jeg, at jeg sier at jeg hadde husket dem om de var hvite. Hva sier det om ryggmargen min og dens reflekser?

I alle fall er det hvite bomser rundt om kring her nå, og de står i gatekryss med små skilt av papp og ser bedrøvet på bilistene som venter på grønt lys. "Unemployed widow - mother of two. Desperate". Hun hadde lyst hår og en grønn genser. Ansiktet var rynket som en rosin, og leppene forsvant inn i munnen, det var et vakuum i spiserøret. Eller kanskje hun hadde solgt gebisset, hva vet vel jeg? Hun ville ha jobb eller penger. Jeg gir aldri almisser, så hun fikk et smil og et nikk. Hun nikket tilbake, og jeg følte meg uvel og bedrøvet. På gresset ved siden av vegen satt ett av barna hennes og lekte.

Det er trasig å komme i kontakt med noen som ikke har noe, men det er direkte opprørende å møte de som har gitt opp. De som er desperate, som må tigge etter veldedighet gjennom bilruter, skraper en tilværelse ut i fra søpla mi, de som har skitne papplater som sin eneste kommunikasjonsform. De er samfunnets skitne speil. De er attesten på at samfunnet rommer ikke alle, at vårt fellesskap er fullt av sprekker i bunnen. Sprekker som er brede nok til at en enke med to barn fint kan falle gjennom.

Når jeg besøker min nye venn, som vasker i huset jeg bor i, føler jeg meg ... hvit. Rommet hans er et skur i hagen til morens mursteinshus. Han er stolt av rommet, for han har en stor dobbelseng med sengetøy med utslitte roser på, og en liten svart-hvitt tv som drives av et bilbatteri. I taket har han en stor lekkasje, et område på kanskje en meter rundt et hull det drypper gjennom når det regner. Papp- og blikk-platene gaper nedover som stalagmitter fordi de har vært fuktige så lenge.

Dette er hva man vil kalle et fint rom, vennen min er stolt av det. Han strålte da han viste meg det, da han viste kjæresten min det, og da foreldrene mine var der satte vi på den flotte senga sammen og lot oss ta bilder av. Han gliser bredt på de bildene. På søndager bruker han å ta med kjæresten dit, og de ligger på de falmede rosene og ser på tv og spiser kylling.

Jeg synes selvfølgelig rommet er forferdelig. Det er noe av det verste jeg har sett. Men hva skal man si? "For et jævlig rom du har"? Selvfølgelig sier man heller "åh, så flott", livredd for å vise kulturimperialistiske rykninger. For det er vanskelig å få til å være så overlegen på alle felt og samtidig ikke vise det. Det er umulig å si til ham at alle mennesker har like muligheter. Når jeg sier det til ham, ler han bare, slik jeg ler av kvinner som bruker penger på å redde løskatter. Det ville være løgn å påstå at jeg og han var like stilt. Fra fødselen av har vi to vært forskjellige, vi har hatt forskjellige kår og muligheter. Også nå.

Jeg var en av de troskyldige og patriotiske barna i den norske enhetsskolen, jeg sang om sommerfuggeler i vinterland og om at noen barn er gule og noen barn er blå, men inni er de like. Jeg lærte om at det ikke var noen forskjell på oss og dem, og senere at det ikke finnes noe som heter "oss og dem". Begrepet er et anakronistisk kolonisyn, for alle er vi like, og det eneste den Sorte Mann mangler er respekt og integritet og følelsen av at han betyr noe.

Nå vet jeg at det er ikke bare er Sorte Menn som behøver denne respekten. Det er også andre som har mistet den. Utenfor bilvinduet mitt står beviset på at hverdagen er like hard uansett om du er gul eller blå. Et samfunn hvor fattigdommen er fargeblind. En regnbuenasjon med skitne tær.

-- Håvard Dahle <havard@dahle.no> Port Elizabeth, South Africa

Jeg hadde mest lyst til å grine der jeg satt. I stedet reiste jeg meg og gikk bedrøvet ut av kinosalen. Filmen jeg hadde sett - den handler om livskårene for enker i India på 1930-tallet - gjorde meg oppgitt og sinna. Det er så mye å bli forbanna over: den yngste enka er ni år gammel (hun er hovedpersonen), enkene bor i et hus og det er ingen som vil vite av dem. Det er ikke godtatt å gifte seg igjen, for det står noe i skriftene om at da blir du gjenfødt av en sjakal eller noe slikt vås. Jeg skal ikke si noe om hvordan filmen ender, la oss heller bare konkludere med at det går ille med alle.

Takk og pris, tenkte jeg, for at verden ikke er slik i dag, med mishandling av småjenter og enker som ikke har noe kontroll over sin egen skjebne, bare fordi de er enker og ikke enkemenn... Hei, vent nå litt!

I Sør-Afrika er det vanlig at enker "overtas"/gifter seg med broren til sin avdøde mann. Slik blir hun tatt vare på, til gjengjeld gir hun den tidligere svigerbroren også aids (dette er et stort problem. Ofte var den avdøde ektemannen utro, fikk aids, og døde. Han rakk imidlertid å gi kona aids, så hun får sjansen til å føre det videre. Det er ikke alt som handler om giftemål; i enkelte kulturer er det mer fokus på at en enke må ha sex med en i mannens familie så fort som råd, for å "slippe den avdødes sjel fri". Men resultatet er jo det samme. Alle får aids.

I Sør-Afrika er det vanlig å voldta småbarn. Mellom annet fordi da blir man kvitt hiv. I barnehjemmet der mitt livs brusmaskin jobber, er det flere småjenter som er hiv-positive, men foreldrene er det ikke, så det kan ikke komme derfra. De smiler og hopper og river i klærne mine og snørra renner av nesa og de er litt hyperaktive og de har blitt smittet av en som tror han blir frisk av å ha sex med en jomfru. Jo yngre, jo bedre.

Nå er det mange andre grunner til at småbarn blir voldtatt også - alt skyldes ikke vanforestillinger om hva hiv er. For eksempel peker en undersøkelse fra 2003 av 3222 anmeldte overgrep mot barn på at 10,2% av voldtekter av barn under 12 år _utføres av en som også er under 12!_. Barn som voldtar barn, altså. Politiet tror det skyldes levekårene: mange familier har bare ett rom, og barna får fra tidlig alder nærgående innsikt i de praktiske detaljene i det å pare seg. -I know what you and your boyfriend do, som en småjente på barnehjemmet sa til lyskasteren min.

Dette er hverdagen for mange av mine midlertidige landsmenn. I den delen av Sør-Afrika vi bor i (sosialt, ikke geografisk) er det imidlertid andre ting som står høyere på dagsorden. For tiden er det grilling i hagen og Ironman. Grillingen arrangeres hele året, Ironman arrangeres i morgen. Det er litt av et sirkus. 1135 deltagere fra hele verden skal slite ræva av seg her i morgen. De skal - hør på det her - først svømme 3800 meter, deretter hoppe på sykkelen og sykle 180 km (ja, 18 mil), og SÅ kaste fra seg sykkelen og runde av med et helmaraton (som jo er 4,3 mil løping). Fyttibikkja. De flinkeste bruker litt mer enn åtte timer.

Jeg hadde forresten tilbud om å bli med på det her. En skrukkete, men veldig sprek mann sjekket meg opp i svømmebassenget før jul og sa at vi burde trene til Ironman sammen. Jeg sa høflig nei, min hverdags proteinshake sa han hadde dubiøse motiver. Ikke vet jeg, men jeg skal stå og klappe når han passerer stuevinduet - tre ganger på sykkel, og tre ganger til fots.

Så skal jeg gå inn og ta meg et glass vin.

Det gikk forøvrig som ventet etter valget for to uker siden. ANC gjorde rent bord over hele landet, men halvparten av landet fikk det ikke med seg fordi de var på stranda og grillet. Slik den politiske situasjonen er nå, er det bare noen få deler av landet som har en reell politisk opposisjon. Det er ikke bra.

Men det er det jo flere ting som ikke er i dette landet.

PS. Hvis noen er interessert i å se bilder, så se her: http://www.orakel.ntnu.no/~havardda/?rsa=

PPS. En ettertekst til filmen (som heter "Water") sa at det er 30 millioner enker i India i dag, og at "mange fortsatt lever på tradisjonelt vis" -- det vil si som hunder. Det er ikke bare Sør-Afrika som har problemer...

Desillusjonert,

Håvard Dahle <havard@dahle.no> Port Elizabeth, South Africa .ZA: +27 73 83 56822 .NO: +47 9971 0615

Det er mandags kveld og jeg sitter og ser på min venstre arm. Fra albuen og oppover, under tskjorta, faller huden av i store flak. Den løse huden er så tynn, den er helt gjennomsiktig. Jeg drar i den og er helt forhekset av at den kommer av. Det er rart at det ikke gjør vondt. Den sitter løst. Den er så sterk og så skjør på samme tid. Når huden er det av meg som er igjen litt lysere enn før. Greit nok. Opp skuldrene og over hele ryggen er det samme visa. Jeg sprekker opp og en lysere, mindre afrikavant versjon av meg titter frem. Jeg ser det ikke nå, men jeg vet at det er der. Min lille due har kjøpt en skrubbebørste, en slik en som de sikkert vasker grizzlybjørner med i vogna etter at alle tilskuerne har gått hjem og det bare er de som jobber på sirkuset igjen. Da må bjørnene vaskes.

Jeg ble fralurt penger tidligere i dag. Men det var min egen feil. Minibussene som fyker av gårde til skolen, koster 4,50R, én veg. Det er ofte opp til de reisende selv å samle inn penger, siden sjåføren er travelt opptatt med å kjøre forbi og de møtende minibussene ikke ser noen vits i å bremse. Og siden jeg er en blåøyd, velmenende og - i egne øyne - verdensvant minibusspassasjer (du vet, slike som får jobb i Norad), tok jeg på meg oppgaven i dag. "How many?" "Two" "Ok, 1R back" "How many?" "One" "Ok. 50Cent to you". Jeg koste meg, dette var enkle saker for en av min intellektuelle og sosiale kapasitet. Jeg så dem rett i øynene med et ærlig blikk, gjorde ikke forskjell på hvit, svart eller farget. Inni er vi like! Jeg var Solheim på Ceylon, Bono i det hvite hus. Den ærlige pengepung. Jentene ble gravide av å se på meg. Guttene så på meg (men det skjedde ingenting). Alle fikk tilbake vekslepengene sine. Noen fikk mine også. Jeg klarte å gi fra meg 50R av mine egne, som jeg hadde brukt som pott. Du kan si at jeg lurte meg selv. Det var vel best slik.

Forrige uke var det lokalvalg her i landet. ANC rensket som ventet bordet i nesten hele landet. Det pussige er at folk egentlig er dritt lei av at partiet ikke oppfyller det de har lovet. Småting som rent vann og hus og strøm. De eneste gangene det kommer, er i månedene før valget. Det høres ut som tøys og det er det ikke. Folk vi har snakket med, sier at før valget for noen år siden fikk de besøk på døren av sin lokale ANC-representant med et stort glis, blomster og beskjed om at "nå har du fått strøm HURRA FOR ANC SOM FIKK DET I STAND". Etter valget forsvant strømmen igjen.

Slikt er vanlig. Likevel fortsetter folk å stemme på partiet, fordi de i folks øyne fortsatt er frigjøringspartiet (strengt tatt var det jo flere frigjøringspartier, men det er jo de som har makta som kan skrive historien, som kjent). De som ikke vil stemme på ANC, stemmer ikke i det hele tatt. Nesten halvparten av velgerne ble hjemme (eller heller: på stranda) forrige onsdag. De svarte stoler rett og slett ikke på hvite politikere. Det hele er veldig desillusjonerende.

Heldigvis er whisky fortsatt billig.

ps. Noen har lurt på hvilken epostadresse de skal bruke for å snakke med meg. Bruk en av disse: havard@dahle.no havard@dahle.no

havard@dahle.no havard@dahle.no havard@dahle.no. Hepp!

Håvard Dahle http://www.orakel.ntnu.no/~havardda/ havard@dahle.no

Så var vi atter tilbake i sivilisasjonen. Den trygge vugge. Det er deilig å være et sted hvor man kan dra penger ut av minibanken uten tre hjelpevillige gateslasker hengende over skuldra, hvor et lusent brød ikke koster 120 000 gærninger. Hvor bensinen flyter fritt og hvite mennesker føler at de har en framtid.

Dog. Dette landet er ikke laget av honning; vanstyre finner du hvorenn du ser, korrupsjon, fattigdom og undertrykkelse likeså. Likevel er Sør-Afrika kontinentets Maglite, dets Cambelback og dets Drytech - det er som en hellensk bystat på den rette siden av Styx. Eller er det mer riktig å si at dette landet på tuppen av bistandskontinentet er den godartede svulsten som legen likevel vil fjerne?

Når jeg er glad for å være tilbake er det fordi naboene i nord har satt en støkk i meg. For noen dager siden kom vi hjem etter over 7000 km i bil - ørken, søle, monsun og insekter til frokost. Det var en fin reise, en fin opplevelse, men som med en veteranbil er det oftest rust under panseret. Fin i lakken, men en eller annen jævel har skrudd ut motoren, nå bor det bare høner og skitne katter der.

La meg raskt gjenfortelle turen:

Den første dagen dro vi inn i den Namibiske ørkenen. I månelandskapet. Flatt, flatt, flatt og grått. Her og der en struts og en oase. Vi så noen fantastiske sanddyner.

Det var veldig ulikt hjemlandet. Vi bodde i telt og spiste grillmat i mange dager, og vi kjørte med firehjulstrekker i dyp sand. Deretter så vi oss lei på afrikanske dyr.

Vi dro til Botswana og så på hulemalerier laget av buskmenn. I Botswana dro vi også inn i Okavango-deltaet: et enormt elvedelta der elva Okavango sildrer inn i Kalahari-ørkenen og blir slurpet opp. Vi lot to menn stake oss inn i blant sivet, forbi flodhester, til en øy hvor vi sov. Mennene drakk kaffe med fire spiseskjeer sukker og vi ga dem Coca Cola. På veg nordover fra deltaet havnet vi i tidenes verste regnbøye, himmelen begynte å flyte og tok grusvegen med seg. Heldigvis har vi en veldig stilig firehjulstrekker som klarer alt.

Botswana er også stedet hvor jeg drepte min første høne, men det vet dere jo allerede.

Fra Okavango til Victoria Falls gikk turen inn i Zambia. Gjensynet med landet var unilateralt velkomment: det første som skjedde var at vi ble hussla på grensa og tvunget til å betale blod for å komme inn i landet. 25USD per pers, pluss flere hundre kroner for bilen (inkludert misungo-moms). Vi bodde i Livingstone (Zambia-delen av Victoria Falls) et par netter før sengelopper og generelt rævva stemning lurte oss over grensa til Zimzalabim.

Zimbabwe var høydepunktet og den mest depressive delen av reisa. Bortsett fra at det var eksotisk (hva betyr egentlig "eksotisk"?) å handle bensin på svartebørsen og å spise tusenbein, sitter jeg igjen med en følelse av svik. Svik fra sør, svik fra vest og svik fra folket. Sør-Afrika gir faen i hva som skjer med Zimbabwerne fordi de er gamle buddies med Mad Bob Mugabe, vesten gir faen fordi det er en svart mann og ikke en hvit mann som holder pisken, og zimbabwerne selv har lagt hodet på Guds blokk og venter på barmhjertighetshugget fra mannen med det lange, grå skjegget. Zimbabwe er en fisk som er skylt inn på stranden og ligger med åpent gap mens solen skinner i skjellene.

Problemet er at zimbabwerne er et utdannet og fredelig folk. Kanskje også litt feige, men de er feige på "riktig" vis: de skyr væpnet motstand. Det er nemlig ingen som vil utfordre regimet på annet vis enn gjennom valgseddel eller rettsal. Selv ikke når valgsedlene blir forfalsket eller rettssakene tilsidesatt våkner tigeren i folket. Jeg spurte guiden vår et av sted ene vi var hvorfor ikke zimbabwerne fulgte en Gandhisk vei: gå-sakte, streik, ikke-voldelig motstand, nå som det er åpenbart at den demokratiske alleen er en blindgate:

• You must never talk about strike in public! To talk of strike...

Øynene var store og våte, og han våget ikke fullføre setningen. Han så på meg med margfrykt. Han fortalte om folk som var blitt "forsvunnet" fordi de protesterte eller organiserte demonstrasjoner. Venner av ham. Så det eneste de kunne gjøre var å be til gud og vente på at ting skulle bli bedre.

Hva skal til før det atter blir lys i gatelyktene i Zimbabwe? Så lenge Mugabe er frisk og vel og uutfordret blir det ingen endringer. Så lenge politikerne i Sør-Afrika og den Afrikanske Unionen lukker øynene og skrur av hjernen til hva som skjer i landet, kommer det til å fortsette. EU og USA har ingen innflytelse, FN er korrupt og Kina ser ikke noe problem. Så lenge folket selv ikke mobiliserer, kommer det en gang så stolte folket til å fortsette å kutte i antallet måltider.

Mitt hjertes fyrbøter tror apatien skyldes at Mugabes heltestatus fra frigjøringskrigen for 26 år siden fortsatt henger igjen som gammel kaffe i koppen, og at straks han er ute av dansen vil folket kreve makten tilbake. Det kan godt være. Vi får bare håpe. Nå er det bare trist.

Ta meg ned. Jeg var der ikke. Redselen i barneblikket, morens gråt gikk meg forbi. Knus mitt kors som ikke kunne redde dem som gikk til grunne. Ta meg ned. Gjør verden fri.

Inger Hagerup, "Den korsfestede sier"

-- Håvard Dahle http://www.orakel.ntnu.no/~havardda/ havard@dahle.no

• Klukk, klukk. Gobble gobble. Frø. Sand. Litt stein for å hjelpe fordøyelsen. Er det et korn? Nei, det var grus. Er det et korn? Nei, grus. Er det et korn? Nei, det var grus. Hm. En annen høne. Kjenner jeg henne? Og nok en høne. Kjenner jeg henne? Et frø! Nei, det var grus. En høne! Kjenner jeg henne? Et frø!

... 250 meter unna, i 78 km/t ...

Håvard: det e mye bedre veia her enn der vi va i går! Det går an å kjøre fort! Gudrun: Ja, de vegene der var helt boing i hodet, altså! Og som det regnet! Søle og gjørme overalt! Jeg hadde ikke kontroll, altså!

... 100 meter unna, i 0,5 km/t ...

• Klukk, klukk. Et frø? Oj, se en høne. La meg sjekke ut litt grus for å hjelpe på fordøyelsen...

... 50 meter unna, fortsatt 78 km/t ...

Kjersti: Det regna hardt, sjø! Se på dem hønan på veien! Kjør på, så ser vi om dæm fløtte sæ! Håvard: Oæ! (Bremser litt)

.... 10 meter unna, 0 km/t:

Frø. Frø. Grus. Jeg skjønner dette nå. Frø. Frø. Stor, svart grus med hjul og noe som høres ut som en 1,6-liters motor?

... 0 meter unna, i om lag 60 km/t:

[BONK].

Det var altså i Botswana at jeg kom til å drepe min første høne. Den var ikke spesielt fin, en helt normal sak. Etter høne-standarder var den nokså middels. Den så ikke lykkelig ut, ikke så trist ut heller, men stein død var den. Vi stakk fra åstedet fort som svint, jeg så for meg den verste lynsjmobben. Kjersti mente jeg skulle kjøre på et esel også, men det lot jeg være. Vi har vasket av blodet og arbeider med sorgprosessen nå.

Nå er vi i Victoria Falls, to uker på tur har gått kjempefint. Foruten episoden med høna har vi kjørt i gjørmehav og ørken og oaser og det har vært helt knall. Vi skal gjennom Zimbabwe den neste uka, det kommer til å bli litt av en opplevelse. Fattigdom, vennlighet og penger som har gått ut på dato er hva vi kan vente oss. (Da jeg var i Zimbabwe sist - se reisebrev nr. IV eller noe slikt - var 1 USD = 25 - 30 000 Zim$ på det svarte markedet. Nå er 1 USD = 100 000 Zim$).

Den 23. januar regner vi å være tilbake i Sør-Afrika. Vi kommer hjem til Port Elizabeth igjen en og en halv måned etter at vi dro derfra. Da skal vi pakke ut, jeg skal begynne på skolen igjen, og så får vi nytt besøk fra Norge uken etter. Det kommer til bli en hektisk vår. Likevel savner jeg Norge som aldri før, melkesjokolade, dvd-jon og resten av pakka virker veldig forlokkende.

Nå skal jeg krangle med Zimbabwiske vegmyndigheter. Pass på dere selv.

-- Håvard Dahle http://www.orakel.ntnu.no/~havardda/ havard@dahle.no

Da jeg var liten, sa pappaen min til meg en gang: "Bad aldri med en neger dersom du ikke vet hvordan det går"*. For de svartkledde er virkelig ingen stranddyr. Det er jo ikke så mange som kan svømme. Og de som kan svømme ser ut som de behøver hjelp til å ta ut strandkrabba noen har lagt i trusa. Og mange bader i vanlige truser, ikke i lange og sexy badeshortser som jo er moten.

Det er kanskje ikke så rart at våre svarte landsmenn er noen riktige landkrabber, de har jo ikke det samme behovet for å ligge å sole seg. Allerede der har vi hvitingene en fordel. Passende nok sørget apartheid-regjeringen for å holde alle de gode strendene for hvite. Fargede og svarte fikk lov til å baske seg på strendene med farlige understrømmer.

Likevel klarte jeg å invitere Pumlani, en xhosa jeg har blitt kjent med her (som passende nok vasker bygningen jeg bor i), med på strandtur i helgen som var. Vi tok med øl og dykkemaske og labbet avgårde. Han koste seg veldig og så tøff ut i tildugget maske og litt for store og våte truser. Siden han ikke kan svømme, hadde vi blitt enige om å la snorkelen ligge til neste leksjon. Han klarte seg fint og begynte bare å plaske vilt rundt seg én gang. Etterpå gikk vi og la oss i sanda og snakket om sex og aids og hvordan mange ikke skjønner tegninga.

....

Jeg og min hverdags fyrlykt har nettopp kommet hjem etter en tur som skulle ha vært til Mosambik - men fordi vi hadde rotet til bilpapirene prøvde vi oss ikke på å krysse grensen. I stedet fartet vi rundt i Zululand og Drakensberg/Lesotho. I Zululand kom vi over en by som hadde startet som norsk misjonsstasjon (det var hit de sendte drittsekkene) og ikke helt kommet seg etter det. Etterpå har jeg lært at den norske misjonssatsingen var ganske ambisiøs i KwaZulu-Natal-provinsen - der hvor zuluene hører hjemme. Denne byen var et eksempel på det, Bondevik og diverse katedralkor har vært der siden. Det var surrealt å finne et fort med et heist nårsk flagg, midt i ødemarka.

Senere dro vi til Drakensberg, fjellkjeden opp mot fjell-landet Lesotho. Norgesfølelsen satte inn for fullt, det var kaldt om nettene og friskt vann i bekkene. Vi ble kjørt inn i Lesotho over Sani Pass (som er 2873 moh!) og gikk på topp-tur der oppe. Helt crazy. Plutselig tordnet og lynte det ved siden av oss, og det begynte å hagle. Kortpustete og engstelige kjempet vi oss gjennom tynn luft og tykk tåke til toppen. Jeg ble høydesyk (som Børre!) og lovde å gi slipp på drømmen om topptur i Himalayalayas. Men i det minste fikk vi snø til jul...

Bilder: http://www.orakel.ntnu.no/~havardda/album?sjanger=rsa&album=drakensberg

...

Nå skal jeg prøve å forklare et veldig fremmed aspekt ved kulturen her nede. Fellesskapet står veldig sterkt i tradisjonell Xhosa og Zulu tankegang - og her snakker vi ikke om "fargerikt fellesskap" eller "borettslag" eller slikt. Det er et annet fellesskap. Det er nemlig helt vanlig og normalt å leve på andre - dersom du for tiden ikke har penger, kan du henvende deg til slekt eller venner, som er tradisjons-forpliktet til å hjelpe deg. Det kan være hva som helst - er du sulten på kjøtt en dag, eller har lyst til å gå ut på byen, er kompisen din sin pengebok åpen. De som faktisk har fått seg en jobb ender dermed opp med å brødfø en hel gjeng.

Er dette et ikke-kapitalistisk system, hvor penger har mistet den sentrale rollen - siden så lenge det er nok penger i samfunnet totalt sett, er det nok penger til alle? Vil fellesskapet vil stå for fordelingen? Det kan ved første øyekast virke slik. Samtidig er behovet for dyre klær, biler, mobiltelefoner og andre statussymboler helt overskyggende: kapitalismen har myke lepper her nede også. For eksempel er mange fornøyd med å bo i trekkfulle og utette hus, slik at de heller kan bruke pengene på den siste Nokia-telefonen. Videre er mange så tilfreds med rævva hus at når de får tilbud om et tørt, nytt, gratis hus fra staten, selger plassen i køen til høystbydende og fortsetter å bo i rønna i sumpen. For oss som kommer fra en del av verden hvor tette og varme hus er øverst på tilværelsens handleliste er det vanskelig å forstå slikt.

Nå ble dette veldig seriøst, og siden jeg med dette har brukt opp min faktiske kunnskap, skal jeg avslutte med en vits: far din heter Fritz.

• Selvfølgelig sa han ikke det, men det hadde jo vært morsomt.

P.S. Flere bilder fra turen forrige uke:

Håvard Dahle http://www.orakel.ntnu.no/~havardda/ havard@dahle.no

Den der hverdagen jeg så djervt proklamerte, har dratt igjen. Eller heller, nå er den bare et mildt bakteppe til de hektiske aktivitetene som fyller min virkelighet. Det er travelt å ha ferie.

Vi har hatt besøk fra landet av gløgg og honning, og med dem en uke med Cape Town, Garden Route, hjemmestekt struts og fire gale giraffer løs på fuglestien. (Vi var fire homo sapiens på fuglestien, de var fire kamuflasjefargede qtip-er mellom oss og trappen opp i frihet. Vi var skeptiske og tre meter lavere, de var høye, fremmede og nærgående. Jeg holdt tak i en tom bruskasse - det føltes trygt.)

Nå har besøket dratt, og i morgen setter jeg og mitt livs såpestykke oss i bilen og putrer avgårde, nordover til landet med malaria i hver busk og reker så store som knyttneven til en 1800-talls fiskebonde. Mosambik er visstnok et trivelig sted nå for tiden, nå som de fleste landminene er fjernet og hjulene har begynt å gå rundt igjen. Det er varmt der også. Forresten får husene der nummer etter hvor mange meter de ligger unna hovedvegen. For mye reker, kanskje?

Etter ti dager i den tidligere portugisiske perlen skal vi ta i mot min familie tilbake i Sør-Afrika. Da begynner hardkjøret på ordentlig. Og etter julaften og nyttår i Cape Town, farer jeg og Hun Som Holder Meg Ren til Namibia, Zambia, Zimbabwe og Botswana. I den rekkefølgen.

Onde tunger vil ha det til at jeg gjør mer nå enn da jeg studerte. Eksamenene gikk greit, men det er i disse reisene sjelen min virkelig har lagt seg. Til jul ønsker jeg meg tropehjelm og pisk.

For tiden foregår en politisk brudulje i ANCs toppsjikte, hvor tidligere vise-president Jacob Zuma (nå suspendert pga. korrupsjonsanklager, og senere også voldtekt-anklager) virkelig ser ut til å ta med seg store deler av ANC i fallet. Det som virkelig er vanskelig å forklare, er støtten den gjennomkorrupte toppolitikeren har i folket. Den politiske hverdagen er annerledes, opinionen fungerer på en annen måte; de politiske lederne nyter en urokkelig tillit og trofasthet blant folket. Mistanke om korrupsjon og voldtekt ser ikke ut til å ha noe å si for mannen i gata. Forståelsen av et valgdemokrati er også nokså kokooo: for mange er det å stemme synonymt med det å *stemme på ANC*. Derfor finnes det ingen fornuftig opposisjon her, og ANC har over 70 % av stemmemakten i parlamentet.

Oppholdet her har virkelig tatt piffen ut av fremtidstroen.

-- Håvard Dahle http://www.orakel.ntnu.no/~havardda/ havard@dahle.no